28 km
10 timer
En mindre god morgen. Marita fikk knapt sove i går fordi hun frøs. Kor tid frøs eg sist? Børgefjell! Elisabeth kommer ut av teltet og klarer nesten ikke snakke og det gjør vondt og puste. Ka skjer? Vondt en plass i ryggen. Marita prøver å trykke det vekk, uten hell. Litt tøy og bøy og det føles litt bedre. Vi har drømt om jobb begge to. Elisabeth har vært med på vannpistol krig med kollegaer, hadde først ingen pistol, men fikk på mystisk vis tak i en. Marita har drømt at vi har fått nye hyller på kontoret, kor alt som skal oppi hyllene må henges fast med borrelås!?! Og hun har fått en iPad hun må bruke. Etter 4 mnd med iPad hun ikke har blitt helt venn med e dette et mareritt, :-) Vi går sjekker vi ruta en gang til. Det blåser, heldigvis, så det holder myggen vekke. Planen e gå opp ca 400 høydemeter opp på fjellet og nedigjen en mil lenger nord. Men kan vi ikke bare følge reingjerdet her nede i dalen. Jo! Vi må over en del myrer, men det går jo bra. Vi legger avgårde og skryter av kor flinke vi har blitt til å lese ka myrer som er bra og gå over og ka myrer man setter seg fast i.....to sekunder etterpå vasker vi rett ut i en skikkelig hengemyr og Marita setter seg nesten fast. Ååå fokus!! Vi finner veien rundt myra og starter å mimre igjen. Den sultne etappen igjennom Nordli, den tøff etappen igjennom Børgefjell. Selv om det var tøft så ville vi ikke vært de foruten heller, for vi lært så masse av de. Vi setter så stor pris på å være mette. Sekken gjør vondt, den kjennes tung. Beina e fine, men skuldrene verker. Vi finner en stor stein og legger oss rett ut. Solen titter frem og varmer litt. Selv om vi egentlig kun vil hjem nå så må vi ikke glemme å sette pris på at vi får være ute hele dagen. Vi er så vant med å være ute nå, det har blitt en selvfølge. Men om et par uker er det ingen selvfølge lenger. Da sitter vi inne på et kontor i 8 timer, 5 dager i uka og kommer til å savne og være ute. Nyte dette NÅ! Elisabeth går først, Marita synes det e helt ok. Hodet e hjemme i stresslessen, det e vanskelig å nyte øyeblikkene. Landskapet er monotont. Uendelig lange sletter med lyng, myrer og stein. Vi ser oss fort ferdig på dette landskapet. Vi finner en stein i le for vinden og spiser Real. Wææææ! Elisabeth har oppdaget to superlangbeiner rett ved der hun sitter og løper i andre retningen. Marita slår de ihjel med liggeunderlaget...Elisabeth, du har gjort meg til en morder på denne turen. Edderkopper og superlangbeiner har måtte bøte med livet en etter en. Vi ler. Solen har en stor ring rundt seg, et værtegn som betyr at det blir uvær. Vi står og ser på Virosgielas, det siste høydedraget vi skal over, i enden, 8 km vekke e det et vann hvor vi skal campe. Vi holder høyden bortover, går ikke en meter lenger oppover enn vi må. Hodet e slitent. Vi snakker om at vi tror i grunnen vi ikke skjønner kor mye turen har tatt på fysisk og psykisk. Selv om vi har hatt hviledager har det ligget i underbevisstheten at vi skal forflyte oss, vi må fortsette selv om vi er slitne. Hodet har fortalt kroppen at den skal bevege seg selv om den skriker etter hvile. Det funker der og da, men nå begnner det å tære på kroppen, Det er en indre bryter som nå vil slås av, så vi kan hvile. Vannet!! E det her? Marita synes det kom litt fort, men så har Elisabeth holdt et bra tempo så det kan jo være her. Elisabeth har holdt motivasjonen oppe ved å dra og Marita har ikke hatt noen motkvasjon til slike arbeidoppgaver i dag, kroppen verker. Som så mange ganger før på turen utfyller vi hverandre helt perfekt. :-) vi slår opp teltene og kryper ned i soveposene. Vi fryser, Marita sliter med å sove. Planken! Marita gjør plankeøvelser i posen for å få varmen. Ikke nok med at vi har gått 28 km idag, men når man må gjøre enda mer for å holde varmen....tja, man blir litt lei. Vi drømmer om en varm seng med dyne og sengetøy. Det e så luksus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar