Dag 27: Fondsbu - Olavsbu

18 km
9 timer

Åååå de beste madrassene og de beste dynene så langt på turen, men sultne som vi er kan selv ikke gode senger holde oss tilbake fra matfatet. Elisabeth er så fornøyd med de passe bløtkokte eggene, de beste eggene så langt på turen påstår hun.  Marita er ikke helt enig, og Ragnhild er så langt fra enig som hun kan bli. ;-) Våre svenske venner vi traff til middag kvelden før er på plass ved frokosten, og kan jo fortelle oss om de mange bratte bakkene opp til Olavsbu. Vi hører etter på et halvt øre når det gjelder bakkene, for mange har forsøkt å "skremme" oss med bratte bakker før, men ingen bakker har så langt skremt disse Fjelljentene. :-) Gode og mette finner vi ut at vi skal sjekke kartet grundig, ok 600 høydemete opp, tja ikke så gale, og som vi alltid sier; dette klarer vi lett. ;-) Vi takker bestyrer Solbjørg (som noen gjerne kjenner igjen fra Fjellfolk som gikk på NRK i vinter, og bilde av under)) for god mat, vin, hyggelig opphold og inspirerende historier om hvordan hun havnet på Fondsbu, og forsvinner ut i snøen. :-) Er det ikke solen som er på vei igjennom skydekke?? Perfekt! Siden Elisabeth bærer teltet i dag insisterer Marita på å brøyte. Ragnhild tilbyr seg, men Marita e sta, og gir ikke fra seg den oppgaven frivillig. Opp første bakken, og null sikt. Hmmm litt langt mellom kvistene, og vi mister kvisten. Vi tar ut kompasskurs mot nærmeste vann der den kvista løypa fortsetter, det e jo bare rett over haugen.... Marita stopper opp rett forran det som ligner en skrent av is og snø, det ligner en bre, men det skal ikke være bre her!! Ka e dette?? Ser ut som en krokodille munn, og en skikkelig blindvei. Vi tar ut ny kompasskurs. Plutselig står vi i en bratt bakke, pulkene sklir og drar oss nedover, og vi må bruke alle kreftene for å holde de igjen. Det skal ikke være så bratt her i følge kartet!! Nok en gang må vi bare innse at vintelandskapet former seg nett som det vil. Marita sklir, men stålkantene på skiene får tak og hun stopper. Så sklir Elisabeth, men får kontroll igjen. Marita tenker; herregud eg skulle bært teltet i dag, pulken til Elisabeth veier godt over halvparten av hennes egen kroppsvekt. Det er umulig å bytte noe telt her vi står, så Marita kan ikke gjøre annet enn å stole på superkreftene til Elisabeth. Elisabeth tenker jo bare at Cecilie Skog har jo dratt en pulk på 180 kg så ka er problemet. :-) Vi må vekk herfra, men hvordan. Snu? Marita prøver, men det er umulig å holde balansen uten stålkantene plantet i bakken. Vi ser ikke ka vi evnt kommer til å skli ned i, men vi står rett ovenfor krokodillemunnen, og den skrenten var ca 5 m høy. Det blir for mye pes å skli ned i den, det gidder vi ikke. Eneste utvei er å fortsette. Vi sender Ragnhild først siden hun har sekk for å sjekke kor bratt bakken vi står i er, og det flater heldigvis ut. Vi sender en bønn til Skog og Ingstad om at dette er tidspunktet for å vise ka de (skiene) e lagd av. Stålkantene hardt i bakken, og forsiktig beveger vi oss fremover. Det flater ut og pulkene rette seg opp. Pjuuuu...vi puster lettet ut og er enige om at dette var første "hjerte i halsen" opplevelsen på turen så langt.  I mellomtiden har Ragnhild funnet igjen kvisten, vi finner vannet, og kan slappe litt av.
Ny bakke! Løssnø til knærne! Skiene er langt under snøen et sted. Ragnhild velter-nedover!! Ååå feil vei. Haha! Ski og sekk må av for å komme seg opp av løssnøen. :-) Vi får oss en god latter, før vi når toppen av bakken.....det flate ut i 100 m før ny bakke!!  Vi må gi pulken et skikkelig push med hoftenene for å få de fremover enkelte partier, alle musklene i kroppen jobber, vi ligger omtrent vannrett i lufta (føltes ihvertfall sånn) fremoverbøyd for å få med pulkene opp, svetten siler og vi DIGGER det!! Vi føler oss så sterke! Ingen melkesyre! Alle musklene og cellene i kroppene våre storkoser seg like mye som oss!! Dette er så gøy!! :-) Fornøyd når Marita toppen og står klar med chips og heier på Elisabeth. Takk til fotograf Ragnhild. :-) (bildene kommer som sagt senere)
Nå er det bare litt igjen før vannet, siste bakken opp og ned, så hytta. Men det e først mere oppover! Vi tar en pause i bakken og spiser. Elisabeth ler når Marita fortelle hun har spist 3 brødskiver i nesten et jafs. Kor masse har du spist da Elisabeth??? 2!!! Jeeez. ;-) Nesten nede ved vannet får Marita kjenne konskvensen av for lite drikke. Svimmel. Drikker. Klar for vannet. Etter alt for kort tid når vi siste bakken. What?? Allerede? Har vi gått så fort? Marita opp først, med kortfeller, det glipper, nekter å skifte. Sender noen tanker til svenskene, ok skal høre etter på begge ørene neste gang. :-) Vi når toppen. Kun nedover igjen, og 1,5 km bort til hytta. What?? To hytter?? Kordan var dette igjen? Svenskene sa noe om do i den ene hytta de holdt på å restaurerte og bo i den andre? Marita tar av seg skiene og sjekker ut den ene hytta. Stengt, vi må opp bakken til den andre. Ååå tar ikke disse bakkene snart slutt? Elisabeth banner seg opp. Så Marita, bindingene iser og må skrapes 3 ganger opp den lille bakken. Det klikker snart. Marita: Eg har mest lyst å grine! Elisabeth var enig og kunne fortelle at hun hadde gått med brødskiven halveis opp i halsen siden lunsjen. What? Og ikke sagt noe? Vi gir hveandre en god klem, takker hverandre for dagens gode arbeidsinnsats og positive ord. Elisabeth kan fortelle at det er tre menn her så hytten er varm! Hurra! En arbeidsoppgave gjenstår før vi kan slappe av.  Vi finner hver vår vannbøtte, går ned igjen bakken og finner vannhullet, fyller opp og stabler oss oppigjen bakken for siste gang denne dagen. Så neste gang dere kommer tørste og slitne hjem og fyller opp en flaske vann fra springen, tenk på kor priviligete og heldige dere egentlig e. ;-) Vi forsvinner lykkelige inn i den varme hytta til tørkerom, mat og øl. :-)

Dag 26: Tyinkrysset - Fondsbu

25km
7 timar

Dagen startar tidleg. Ragnhild har ikkje sove heile natta og Marita vaknar altfor tidleg, når Elisabeth høyrer romsteringa i hytta trur ho at ho sjølvsagt har forsove seg igjen og står opp. Etter ein laaang frukost, ein del koppar kaffi og ein litt uorganisert, men heilt normal pakkings får vi tak i ein taxi som kan frakte pulkar og ski opp til skiforholda, enden av Tyinvatnet. Kl 11.30 køyrer taxien med Ragnhild som følgebil oppover på fjellet. Marita og Elisabeth tek beina fatt med kvar si banan til niste, ca 5km på asfalt, det må jo gå fint. Etter 45 minutt trakkar vi inn på parkeringsplassen og finn Ragnhild halvsovande i bilen, med eit halvt auge på pulkane, sjølvsagt. Litt organisering og vi er på veg over Tyinvatnet. Det er svært lavt skydekke og regn i lufta, vinden bles kraftig inn frå sida.. Kor langt var detta vatnet? Hmm.. Det burde vi vel kanskje ha sjekka? Vi går og går... Det er skikkeleg kaldt å guffent, vi har sjølvsagt ikkje heile vatnet på kartet og vi er laaangt utanfor kartet i følge gpsen. Buksene byrjar å lekke på vindsida, spesielt Elisabeth si, og smart som ho er valgte ho å gå utan både stilongs og lange ullunderbukser i dag... Det var jo så varmt ute... Nja.. Kald, våt og svolten, her må der småjogging til for å få opp tempraturen.. Bakerst i roleg jogg... Kan ikkje stoppe, det er for kaldt til å ta på stilongs no. Vi går og går, Marita held eit roleg og overkommeleg tempo, Elisabeth joggar og Ragnhild slit litt med skiteknikken. Eit par tips, og det gjekk mykje betre. Er vi kome inn på kartet no? Marita sjekkar gpsen,nope! Eit stykke att. Ok. Svolten, kald, våt, men humøret er på uforklarleg vis ikkje så gale. Vi ser kun kvitt kvitt kvitt og stikkene som heldigvis ledar oss straka vegen over det utruuuleg lange vatnet. Marita stoppar og matar Ragnhild og Elisabeth med kvar sin sjokoladebit. TAKK! Vi går i all evighet. Er vi inne på kartet no da? Ja... Hurra! Berre nokre kilometer att av vatnet. Og der ser vi Tyinholmen hotell i enden. Vi går forbi ei råk.. Følger scooterspora og held oss på trygg avstand. Pjuhh. Hotellet. Vi søker ly i ei krå, tissar, ete nistepakkane våre og Elisabeth kan lykkeleg ta på seg ein stilongs og gode, varme tørre ullvottar. No er det berre 6km att til Fondsbu. 2 timar til, det klarer vi. Etter ein liten time stoppar vi opp? Hæ? Koffor går vegen ned dit? Ska vi gp over på kvista løype igjen eller? Hmm... Er det...? Kan det vere..? Ja vi trur faktisk at det er Fondsbu og Eidsbugarden vi ser der nede, det MÅ vere det. Ja!! Hurra!! Har vi gått så fort? Jaja... Vi droppar å tenke meir på dagens kart og distanse fadese og sklir superglade nedover mot varmen og mat som ventar.
Rett inn i tørkerommet, av med alle våte klede og mellom diverse digre underbukser som heng til tørk, klare vi å få hengt opp stort sett alt vi har med oss og varme, tørre og glade kan vi setje oss ved middsgsbordet og nyte den beste middagen sålangt på turen.
Vi anbefalar absolutt ein tur til Fondsbu, fantastisk vertskap og nydeleg mat og ikkje minst ein vakker natur (har vi høyrt).
God vin, god mat, godt selskap god bevertning... Dagen fekk ein fantastisk avslutning, og var ikkje minst veldig lærerrik. Neste gang sjekkar vi distansen over vatnet..... ;-)

PS: Det kommer flere bilder fra denne dagen og dagen etter når vi gikk til Olavsbu så snart vi får bildene fra vår fotograf Ragnhild. :-)

Dag 25: Sulebu - Tyinkrysset

11 km
1,5 t

Vi "spratt" opp kl 7, og gledet oss som små barn på julaften! Idag skal vi på Jokern!! :-) Første butikk på 25 dager. :-) De siste dagene har vi tenkt masse på ka vi skal kjøpe, og regel rett hatt vann i munnen av tanken. Smågodt (uten sjokolade) står høyest på ønskelisten, bare salte og sure ting, nam!!  Etter en bedre pannekake frokost, og litt mimring fra gårsdagens hendelser, samt nattens drømmer som har lite med virkeligheten å gjøre, sto vi raskt (til oss å være) på skiene utenfor hytta. I det vi sto og tok ut kompasskurs (det var jo 4 kvista løyper ut fra hytta og dette var ikke dagen å ta feil på) kom tråkkemaskina forbi oss og fortsatte i vår kompasskurs retning. Flaks!! :-) Vi hadde ikke kommet langt før vi kunne skimte flere av Jotunheimens 2000 m topper, snart skal vi dit, ååå som vi gleder oss. Men først: Jokern! Vi fortsatte nedover i trikkeskinner uten overaskende humper vi kunne tryne i, og dette er vel det nærmeste vi kommmer formel 1 kjøring med pulk. :-) 9 km og 40 min senere sto vi nede ved skiheisen, og det gjensto kun 2 km bort til Filefjellstuene. Der ble vi møtt med stengte dører, og ingen som svarte på telefonen. Hmmmm... Som bestilt kom det varelevering, og plutselig så vi en dame komme løpende fra en hytte. Hun kunne fortelle at hun jobbet her. Flaks!  Bookingen vår var ikke registrert, men her var det masse plass. Vi fikk nøkkelen til en hytte, og i det vi låste oss inn skjønte vi at her var noe muffens. Hmmm en bag på soverommet og en toalettveke på badet. Det bor noen her!!! Vi kom oss fort ut og fikk nøkkel til en annen hytte. :-) På vei til Jokern var det store spørsmålet om vi skulle på intersport eller Jokern først. Vi hadde jo sett skilt til Filefjell kjøpesenter, så vi var enige om å finne en cafe, og ta en kaffe og en bolle først. :-) Haha okey vi skjønte jo fort at Jokern var kjøpesenteret....ingen boller på oss. Vi vaste rundt i butikken på jakt ette smågodt, noe de ikke hadde!! På en kriseskala fra 1-10, var dette en krise av karakter 12! Jaja, ikke noe å gjøre noe med. Pizza, chips, diverse annen snop og øl får kompansere. I det vi sitter ute og drikker kaffe og spiser ringer Ragnhild som skal være med oss et par dager. "Hei, eg tenker å komme oppover ikveld eg, er det noe eg skal ta med??" Jaaaa SMÅGODT! Flaks! :-) og en minnepinne! Brødhodene oss har jo slettet bildene fortløpende på kamera, og vi har jo kun bildene på Ipaden, ingen backup!!  Tid for å ringe taxi, som faktisk finnes her, men vi har fått beskjed om at det kan ta tid. Vel, vi ringte i grevens tid, og fikk taxi etter 2 min før skolebarna skulle plukkes opp. Vi snakker mye om kor flaks vi har. :-) Tilbake på hytta omvendte vi depotet vi hadde plukket opp. Foreldrene til Marita hadde bl.a lagt oppi 2 flasker konjak og en hyggelig hilsen. Tusen takk! Nå må vi bare huske turen igjennom Jotunheimen..... ;-) Vi har fått litt spørsmål fra spesielt folk vi har møtt på turen på kor tunge pulkene våre e. Vi har fått sjekket ut dette på Geiterygghytta. Pulkbagen veier ca 30 kg +/- noen kilo alt ettersom kor mye mat vi har. I tillegg har vi et telt på ca 5 kg vi bytter på å bære annenhver dag. Selesekker på ca 5-6 kg, og dragene og transporterbrettene vet vi ikke helt kor mye veier. :-) Så da vet dere det! Litt mer statistikk, vi har hatt 2 dager med dårlig vær til nå på turen, resten fint. :-) Idag har vi tatt tredje dusjen på 25 dager, og første ansiktsvasken på 6 dager. :-) Vi har konkludert med at dusjing er oppskrytt og noe vi bruker for mye tid på hjemme. ;-) Nå har vi fått besøk av Ragnhild, minnepinne og smågodt er på plass. I morgen går vi videre til Fondsbu. Turen igjennom Jotunheimen blir lenger (og finere) enn først planlagt siden vi ikke kommer oss over Gjende. Har fått høre vi må svømme over, men det blir for kaldt og slitsomt! :-) For de som skal møte oss på Rondane Spa så kommer vi dit 2.5, hviler der 3.5, og går videre 4.5. Vi er ikke værre på det enn at vi har booket oss inn på suite!! :-)

Dag 24: Bjordalsbu - Sulebu

29 km
11 timar
Elisabeth var, som vanleg sist opp av senga... (nytt og bedre liv), og kom ut i stova (forventa egentli at pannekakene var på god veg..) og fann Marita bannande framfor peisen, jævla drittved! Det var umulig å få fyr, etter fjerde forsøk holt ho på å gje opp, men Elisabeth oppmuntra og sa at det var "berre" å fortsette å mate på med avispapir og alt ho kunne finne, så tek det nok snart fyr! Her var det berre å sette igang med pannekakene og få i Marita litt mat. Ein kaffikopp kanskje? Ja, det hjalp litt. Eit par oppmuntrande ord til fyrmesteren om at "vi klarar det vi vil klare...." vart ikkje tatt veldig godt imot; "vet ikke om eg vil klare dette lenger!" .. Shit, her må vi få fart på pannekakene... Elisabeth luskar seg stille rundt og steiker, kokar kaffivatn og kryssar fingrane for at veden snart tek fyr.. Pannekakene er klare! Ikkje overveldande juvel, med det ryke frå ovnen og ein kan høyre ilden frå avisa knitre.. Håp! Vi et frukosten og Marita spring til og frå ovnen som den ekte fyrmeisteren ho er og ENDELEG er det fyr. Hurra! Smilet er på plass og dei siste pannekakene kan nytast med eit par kaffikoppar attåt. Pjuhh!
Då vi var på Finse oppdaga Marita (flinkisen) at vi mangla kart for 9km frå Bjordalsbu til Sulebu. Vi prøvde å få printa det ut på Finsehytta, men printeren virka ikkje... Jaja, då får vi spørre på Geiteryggen, men han hadde heller ikkje kart over den strekninga. I gangen hang det eit kart, så vi tok nokre bilder av det og tenkte at det fekk halde. Så plutseleg, på Bjordalsbu låg der eit utprinta kart av akkurat det strekket vintrengde, er det mulig å ha meir flaks? ;-) vi tok det sjølvsagt med oss på vegen.
Vi tenkte å starte tidleg. Så tidleg som vi klarer.. Altså kl 10... Tidleg nok. Vi labbar avgårde, sikten er ikkje den beste, men vi har jo kvistane... Skia til Elisabeth bestemmer seg endeleg for å ha litt feste utan fellar, hurra. Vi kan gli avgårde mot dei lovande nedoverbakkane... Som i kjent stil let vente på seg... Litt opp, så litt ned og sp er det opp igjen. Føret er bra, skooterspora er fortsatt  harde, Marita ledar an. Elisabeth synes at pulken klabbar igjen, men tørr ikkje sei noko ettersom det var eit heilt umulig faktum, forrige gang.. Her er det berre å gå, kanskje det er kroppen som er blitt svakare? Etter eit par nedoverbakkar der pulken nesten måtte dragast nedover, tek ho sjangsen på å løfte på pulken og sjå (Marita er eit stykke bak så det er safe...) å joda der ligger eit tau å luggar med masse snø... Hihi.. Etter å ha fjerna det går det litt greiare... Men berre litt. Skia klabbar, tek av fellane, skia glippe, æsj!
Så nermar vi oss Breistølen, første mål for dagen, men først er det nedoverbakkane... Huff, hehe... Det går i sikksakk, plog og god stil.. Koos! Vel nede tek vi ein velfortent lunsjpause, der viltpølsa frå Audun fekk bein å gå på, havrebomba for dagen, sjokoladen og delar av nøtteblandinga gjekk ned utruleg nok. Ei lita oppdatering på fjesboka og ein liten diskusjon på kor denna vegen gjekk... Marita kunne ikkje skjønne kor den gjekk, Elisabeth såg ein buss, Sogndalsekspressen, og konkluderte med at vegen går nok til Oslo. Marita skjønte visst då at det var Hemsedalsvegen... (Elisabeth skjønte ikkje det før i skrivande stund...) Så var det berre å komme seg over den skumle vegen mellom alle dei store trailerane og starte på oppoverbakkane. På med langfellar, oppover, oppover, oppover! Litt fulle magar gjorde at det gjekk litt trått i starten, men plutseleg var vi på fjellet igjen. Litt dårleg veir, faktisk, uvant, men det må vi tåle... Dessuten gjekk det fort over! Marita går langt der framme med god gli, godt humør og Elisabeth sliter med gli og fest og har lyst å kaste skia langt ned i dalen.. Dårleg ide! Gå vidare. Endeleg ein nedoverbakke... Jippi.. Elisabeth plogar seg nedover, litt flatt lys og derser ho plutseleg at bakken er litt brattare enn først antatt... Wups. Panikkploging, oj der gjekk ho rett på tryne og blir liggande. Krampelatter, klarer ikkje bevege ein muskel, ski, stavar og pulk hulter til bulters... Mariiiita!! Klarer å snu haude og ser Marita langt oppe i bakken, krøka saman i latter og knoting med kamera! Fint, ho ska ta bilde før ho kjem til unsetning. Og der kjem ho, litt for fort og krasjar seg inn i kaoset... Av med pulken.. Latterkrampe. Prøve å løyse skibindingen til Elisabeth... Korleis er det detta funkar? Der gjekk det, Endeleg fri! Etter denna strabasiøse opplevelsen måtte vi ha oss ei lita kakaopause på ein stein. Klar for oppoverbakkane igjen... Opp opp opp. Digg! Vi kosar oss. Marita litt meir enn Elisabeth, ho klagar litt på bakglatt og klabbings, skia er på veg ned i dalen igjen. Marita: Sjå rundt deg! Elisabeth: jaaaada.. Sukk.. Men etter å ha fått på langfellane og løfta bliket så går det faktisk mykje bedre! Snart på toppen av verden. Love!! Og der endeleg ser vi hytta. Litt rart, vi skulle jo over ein bakke til... Jaja.. Vi går mot hytta. Hmm.. Feil hytte. Jaja... Vi går litt til. Og der, endeleg er hytta. Hipp hurra!

Dag 23: Iungedalshytta - Bjordalsbu

16 km
5,5

Syvsovere.com!! Sov til kl 9 idag, ny rekord, og gjengen fra Ål hadde det heller ikke travelt med å komme seg ut av køya. :-) Hytta så ut som et bombenedslag med utstyr til 9 personer strødd over alt, pilsbokser og flasker med diverse andre sterke saker på bordet, og vi lurer litt på ka barnehage ungene på Finse ville kalt dette rotet. :-) Alle fikk stablet seg opp til slutt, og det er topp underholdning med lokalkjente ved frokostbordet. ;-) En stor takk til Audun som var snill å gi oss resten av viltpølsen sin! :-) Vi fant ut at det var best å holde seg i ro til at turfølge fra Ål var ute av hytten før vi satte igang noe pakking. :-) Med litt hjelp fikk alle med seg tingene og ingen glemte igjen noe. ;-)  Vi vinket farvel, og ønsket de god tur til Myrland.
Vi spente på oss skia og satte kursen mot Tovika. Vi var jo på kjente trakter da vi var i området høsten 2010 med Friluftslivstudie. Det var først et litt anstrengt gjensyn med Iungsdalshytta. Sist gang vi var campet vi i et gjørmehav utenfor hytta etter nattorientering, men nå er vi jo på tur på egne premisser og kunne gå inn. ;-)
Da vi kom til Tovika etter bare 2-3 km sto vi og speidet utover et snødekt Iungsdalsvann, og var enige om at dette var en rar dag. Vi klarte ikke helt sette fingeren på ka det var, men vi måtte jo prøve å komme til bunns i det. Vi var enige om at vi var trøtte og sultne, og vi drømte oss vekk til våre kjære mødres hjemmelagde brød og pizza. Og er det mulighet å få tak i jordbær i butikkene nå? Spiller forsåvdt ingen rolle, da det er alt for langt til nærmeste butikk. Hadde vi et snev av hjemlengsel eller har vi blitt sløve av roligere dager? :-) Så lenge primærbehovene er på plass er det helt topp å være på tur. Primærbehovene er at vi e tørre, varme og mette. Mangler en av behovene spiller det topplokket et puss. Så vi fant jo ut at vi måtte spise det vi hadde!!! Det var faktisk ingen som kom og servete oss hjemmelaget pizza der vi sto! Vi hadde lyst på alt annet enn noe søtt, så viltpølsen vi fikk av Audun fikk bein og gå på. :-) Topp motiverte igjen tok vi fatt på de 500 høydemeterne opp til Bjordalsbu. Marita tenkte på mat ca hele veien til hytta. Det hadde smakt så digg med spagetti og kjøttsaus, dobbeldose kjøttsaus faktisk. Men vi har jo ikke sett kjøttsaus på noen hytter etter Setesdalsheiene, så kan e opplegget her liksom? Når  vi kom opp på 1500 moh var sikten bra dårlig, vi så kun 2-3 kvister forran oss, og vi ble nesten svimle av å gå i nesten helt whitout. Dog et fasinerende lys, og hadde det vært snø på månen (kanskje det e det, ka vet vi) så er vi ganske sikre på at det ville sett ut som det gjorde rundt oss da.
Vel fremme på hytta var det jo ingen kjøttsaus!!!! Men sultne fjelljenter vet jo og ordne seg. Vi kjørte en to retters. 1) Pasta de napoli 2) Pasta blandet med smør, salt og hvitløk krydder! Nam! Luksustilværelsen fortsetter. ;-)
Flaks for oss (og en eldre mann som var her) brant vi ikke ned hytta. Midt mellom blogging, oppvask og andre huslige sysler glemte Elisabeth og fjerne den vedkubben hun la oppå ovnen til tørk..(ja noe av veden her e faktisk våt). Da Marita skulle sjekke ovnen var tørkerommet røyklagt og vedkubben glødet. Vi fikk luftet, og katastrofen ble avberget. :-)

På veien til Bjordalsbu fant vi en 71* Nord quiz. Se bildet under. Lykke til. ;-) Svar kommer plutselig.

Dag 22: Kongshelleren - Iungedalshytta

14 km
4 timar

Etter 11 timar søvn står to glade, utkvilte jenter opp til oppvarma hytte (trix). Pannekakene er på bordet i rekordfart og vi gaflar innpå svoltne som ulvar... Under kaffien kjem det stabbande inn ein kar i fargerike berganskle og med nistepakka i handa. Han er sikkerhetsansvarleg for 71 grader Nord gjengen som visst nok er på veg til Kongshelleren. Vi slår av ein hyggeleg prat og får vite at gjengen frå 71*Nord skal gå frå Geiteryggtunellen til Breistølen, ei etappe vi har tenkt å bruke minst tre dagar på ;-) hohoho.. Vi humrar og ler endå litt til då vi får vete at dei skal gå på fyrstikkski.. 6 mil! Jaja vi skal kose oss med våre 14km i dag vi.. Og der tittar jammen sola fram og, har du sett! Vi tenkte å vere litt høfflege og gå ut og slå av ein prat, men det var det tydlegvis ikkje tid til... God tur fekk vi ropt etter dei og vips så var alle saman vekke. Vi pakkar saman sakene våre, spenner på oss ski og pulkar, opp ein liten slak bakke og så er det nedover og nedover og nedover... Herleg silkeføre, ferdig opptrakka løype og litt komedie i bakkane der vi kunne konstantere den eine etter det andre fallgropa etter gjengen som hadde gått før oss... Hihi lo vi og tok laange og safe svingar nedover ;-)
Nederst i siste bakken oppdagar Marita at ho har råkøyrt med "lunsjlomma" på pulkbagen open, og vannflaska er vekk. Søren suse! Hmmm... Ska ho gidde å gå oppatt å leite? Etter litt om og men bestemmer ho seg for å leite. Elisabeth legg seg på pulken, brettar opp gensaren og blundar litt i sola imens.. Flaska lokaliserast og vi kan skli vidare nedover Iungedalen... Nesten ved hytta møter vi gjengen frå Kongshelleren som er på veg tilbake etter dagstur til Iungedalshytta, vi slår av ein kosli prat og ønskar dei god tur opp alle bakkane, vi solar oss i bh siste stykket til hytta og spradar rundt ei stond ute i fineveiret før vi kjenner på magane at det er på tide med middag. Men først må vi hente vatn, vi er leie av å smelte snø, så vi tek med oss vannbøtta og flaskene våre, spenner på oss skia og går ned til elva. Litt kavete er det å kome seg ned skrenten til elva, som halvvegs er begravd under snøen, Elisabeth er pysete og lurer på om vi skal prøve ein annan plass enn her som det er så bratt og ulent. Marita tenker at det er heilt uaktuelt - ho hakkar vekk utrygg snø med staven, finn seg ei trygg snøbru å lene seg på, tenker som så at viss ho dette uti så har ho jo ei varm hytte tørke seg i. Elisabeth står litt smånervøs oppe i bakken og held så godt ho kan fast i buksebeinet til Marita, no er ho trygg! Vi får opp vatn og Elisabeth føler ho må gjere opp for den pysete innsatsen og tek seg av densjukt tunge vannbøtta. Ein stav,fiskebein, pjuhh - kom seg opp til hytta med mesteparten av vatnet i behold.
Sia vi har litt få middagsporsjonar med oss på denna etappa (vi trudde Iungedalshytta var opa og betjent) så må vi improvisere middagen utifrå det som er i sjølvbetjeningslageret - ikkje særleg imponerande utvalg, men Elisabeth har gått i god skule og tek "ein Harriett" ;-)
Oppskrift: Ein boks hermetiske gulrot og erter, ein boks bogskinke, 4 porsjonar hurtigris, litt smør, litt salt, litt pepper, litt chilikrydder, oregano og kvitløkskrydder og vips der hadde vi ein imponerande god middag... Vi blei faktisk imponert, og Elisabeth takkar Harriett for opplæring ;-)
Etter ein god middag og kaffi i sola er det tid for ein liten middagskvil.. Elisabeth sovnar i den 6 doble øvre køyeseng og Marita kvilar nede - endeleg har vi ei hytte for oss sjølve igjen... Og så den gedigne senga ;-) men.. Idyllen varer ikkje lenge, plutseleg ser vi to karar utanfor vindauget.. Åhh vi får besøk, jaja to til er det jo plass til, åhh ein til og ei til.. Hm.. 7 gjester får vi til slutt, i den minste hytta vi har vert i til no, med kun eit rom ;-) haha... Vi må jo berre le, det er berre å trykke seg saman og laurdagskvelden vart veldig arti. Ein skikkeleg livleg og morosam gjeng frå Ål ;-) Dei kunne by på både chips, viltpølse og whisky!! Her fekk vi og svaret på brøytebilspørsmålet vi har lurt på, sia Sverre hadde vore brøytebilsjåfør kunne han meddele at ein brøyta til der det var ein god plass å snu... Hmm.. Det var altså snuplassen som redda oss og ikkje fylkesgrensa, jaja! Greit å få klarhet i det.
Rundt midnatt er stort sett alle ganske ferdige, vi riggar oss til, 5 menn i overkøya og tre damer og ein mann i underkøya, intimt men kosleg. Ei varm og overraskande stille (iallefall for dei med øyreproppar) natt ;-)