mandag 30. april 2012

Dag 27: Fondsbu - Olavsbu

18 km
9 timer

Åååå de beste madrassene og de beste dynene så langt på turen, men sultne som vi er kan selv ikke gode senger holde oss tilbake fra matfatet. Elisabeth er så fornøyd med de passe bløtkokte eggene, de beste eggene så langt på turen påstår hun.  Marita er ikke helt enig, og Ragnhild er så langt fra enig som hun kan bli. ;-) Våre svenske venner vi traff til middag kvelden før er på plass ved frokosten, og kan jo fortelle oss om de mange bratte bakkene opp til Olavsbu. Vi hører etter på et halvt øre når det gjelder bakkene, for mange har forsøkt å "skremme" oss med bratte bakker før, men ingen bakker har så langt skremt disse Fjelljentene. :-) Gode og mette finner vi ut at vi skal sjekke kartet grundig, ok 600 høydemete opp, tja ikke så gale, og som vi alltid sier; dette klarer vi lett. ;-) Vi takker bestyrer Solbjørg (som noen gjerne kjenner igjen fra Fjellfolk som gikk på NRK i vinter, og bilde av under)) for god mat, vin, hyggelig opphold og inspirerende historier om hvordan hun havnet på Fondsbu, og forsvinner ut i snøen. :-) Er det ikke solen som er på vei igjennom skydekke?? Perfekt! Siden Elisabeth bærer teltet i dag insisterer Marita på å brøyte. Ragnhild tilbyr seg, men Marita e sta, og gir ikke fra seg den oppgaven frivillig. Opp første bakken, og null sikt. Hmmm litt langt mellom kvistene, og vi mister kvisten. Vi tar ut kompasskurs mot nærmeste vann der den kvista løypa fortsetter, det e jo bare rett over haugen.... Marita stopper opp rett forran det som ligner en skrent av is og snø, det ligner en bre, men det skal ikke være bre her!! Ka e dette?? Ser ut som en krokodille munn, og en skikkelig blindvei. Vi tar ut ny kompasskurs. Plutselig står vi i en bratt bakke, pulkene sklir og drar oss nedover, og vi må bruke alle kreftene for å holde de igjen. Det skal ikke være så bratt her i følge kartet!! Nok en gang må vi bare innse at vintelandskapet former seg nett som det vil. Marita sklir, men stålkantene på skiene får tak og hun stopper. Så sklir Elisabeth, men får kontroll igjen. Marita tenker; herregud eg skulle bært teltet i dag, pulken til Elisabeth veier godt over halvparten av hennes egen kroppsvekt. Det er umulig å bytte noe telt her vi står, så Marita kan ikke gjøre annet enn å stole på superkreftene til Elisabeth. Elisabeth tenker jo bare at Cecilie Skog har jo dratt en pulk på 180 kg så ka er problemet. :-) Vi må vekk herfra, men hvordan. Snu? Marita prøver, men det er umulig å holde balansen uten stålkantene plantet i bakken. Vi ser ikke ka vi evnt kommer til å skli ned i, men vi står rett ovenfor krokodillemunnen, og den skrenten var ca 5 m høy. Det blir for mye pes å skli ned i den, det gidder vi ikke. Eneste utvei er å fortsette. Vi sender Ragnhild først siden hun har sekk for å sjekke kor bratt bakken vi står i er, og det flater heldigvis ut. Vi sender en bønn til Skog og Ingstad om at dette er tidspunktet for å vise ka de (skiene) e lagd av. Stålkantene hardt i bakken, og forsiktig beveger vi oss fremover. Det flater ut og pulkene rette seg opp. Pjuuuu...vi puster lettet ut og er enige om at dette var første "hjerte i halsen" opplevelsen på turen så langt.  I mellomtiden har Ragnhild funnet igjen kvisten, vi finner vannet, og kan slappe litt av.
Ny bakke! Løssnø til knærne! Skiene er langt under snøen et sted. Ragnhild velter-nedover!! Ååå feil vei. Haha! Ski og sekk må av for å komme seg opp av løssnøen. :-) Vi får oss en god latter, før vi når toppen av bakken.....det flate ut i 100 m før ny bakke!!  Vi må gi pulken et skikkelig push med hoftenene for å få de fremover enkelte partier, alle musklene i kroppen jobber, vi ligger omtrent vannrett i lufta (føltes ihvertfall sånn) fremoverbøyd for å få med pulkene opp, svetten siler og vi DIGGER det!! Vi føler oss så sterke! Ingen melkesyre! Alle musklene og cellene i kroppene våre storkoser seg like mye som oss!! Dette er så gøy!! :-) Fornøyd når Marita toppen og står klar med chips og heier på Elisabeth. Takk til fotograf Ragnhild. :-) (bildene kommer som sagt senere)
Nå er det bare litt igjen før vannet, siste bakken opp og ned, så hytta. Men det e først mere oppover! Vi tar en pause i bakken og spiser. Elisabeth ler når Marita fortelle hun har spist 3 brødskiver i nesten et jafs. Kor masse har du spist da Elisabeth??? 2!!! Jeeez. ;-) Nesten nede ved vannet får Marita kjenne konskvensen av for lite drikke. Svimmel. Drikker. Klar for vannet. Etter alt for kort tid når vi siste bakken. What?? Allerede? Har vi gått så fort? Marita opp først, med kortfeller, det glipper, nekter å skifte. Sender noen tanker til svenskene, ok skal høre etter på begge ørene neste gang. :-) Vi når toppen. Kun nedover igjen, og 1,5 km bort til hytta. What?? To hytter?? Kordan var dette igjen? Svenskene sa noe om do i den ene hytta de holdt på å restaurerte og bo i den andre? Marita tar av seg skiene og sjekker ut den ene hytta. Stengt, vi må opp bakken til den andre. Ååå tar ikke disse bakkene snart slutt? Elisabeth banner seg opp. Så Marita, bindingene iser og må skrapes 3 ganger opp den lille bakken. Det klikker snart. Marita: Eg har mest lyst å grine! Elisabeth var enig og kunne fortelle at hun hadde gått med brødskiven halveis opp i halsen siden lunsjen. What? Og ikke sagt noe? Vi gir hveandre en god klem, takker hverandre for dagens gode arbeidsinnsats og positive ord. Elisabeth kan fortelle at det er tre menn her så hytten er varm! Hurra! En arbeidsoppgave gjenstår før vi kan slappe av.  Vi finner hver vår vannbøtte, går ned igjen bakken og finner vannhullet, fyller opp og stabler oss oppigjen bakken for siste gang denne dagen. Så neste gang dere kommer tørste og slitne hjem og fyller opp en flaske vann fra springen, tenk på kor priviligete og heldige dere egentlig e. ;-) Vi forsvinner lykkelige inn i den varme hytta til tørkerom, mat og øl. :-)




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar