Dag 113: Skarsvåg - Nordkapp

13 km
2,5 timer

I det vi setter beina i gulvet denne morgenen innser vi at napraten og fysioen vår kommer til å bli rikere, og vi fattigere når vi kommer hjem. :-) Nesten hele kroppen verker, her e det diverse muskler som må knas oppigjen, og vi føler oss utmatta, men en siste kraftantrengelse skal vi igjennom. Det blåser stiv kuling ute. I natt har det blåst så mye så vi trodde hele camping hytta skulle rase sammen....glad vi ikke lå ute i telt...... Vi spiser havregrøt til frokost, det smaker godt, vi innser vi e veldig sultne. Etter noen kaffe kopper og vanndrikking er det bare å pakke sammen og komme seg ut. Den eneste grunnen til at vi går i dette været er fordi vi er ganske sikre på at å nå Nordkapp til fots gir en bedre følelse enn med buss. Lære noe denne dagen kommer vi sikkert også til å gjøre.Vi plugger i iPoden før vi går ut av hytta. Det blåser fra vest og vi får vinden rett i fleisen i starten. Det er tidvis vanskelig å stå på beina. Opp stigningen på 200 høydemeter, på toppen står noen gravemaskiner, vi søker ly bak en av dem, spise en brownie, drikker og går på do. Så e det ut igjen. Det er tåke og det blåser enda mer. Vi får sidevind nordover. Bilene kjører sakte forbi oss og tar hensyn. Heldigvis, vi hører knapt bilene og blåser halveis ut i veien. Vi e gjennomvåte og kalde. Marita tømmer votten sin tre ganger for vann. Begge tenker på om dette er forsvarlig, men vi fortsetter å gå. Kilometer stolpene i veikanten hjelper oss med å holde trackingen på kor langt det e igjen....5 km..4...3....snart e vi der! En oppoverbakke på slutten! Hurra! Kanskje vi kan bli litt varme igjen. Et skilt forteller oss at deg er 500 m igjen til inngangen. Hurra! Det kommer noen skikkelige vindkast som nesten deiser oss i bakken, vi klemmer herandre, tårene presser på. Vi klarte det!! :-):-):-) Man må egentig betale for å komme inn på Nordkapp platået, men damen luka bare smiler og sier vi kan gå. Tusen takk! Det e deilig å komme inn i varmen og i ly for vinden. Vi må jo ut og ta det obligatoriske bilde ved globen! Vi får hjelp av en turist, og det blir kun et bilde. Her e det bare å komme seg vekk før man blåser bort. Innigjen i varmen får vi skiftet, vi e klissvåte helt inn til skinnet. En tysker kommer bort til oss og forteller at han så vi haiket dagen før, han skulle så gjerne tatt oss med, men hadde ikke plass i bilen. Vi drikker champis, spiser litt mat og drikker kaffe. Tenk at vi e her, etter fire måneder på tur. Et Sea King helikopter dukker opp...hmmm ka skje? Vi ser masse folk på ATV'er, og en bil Nordkapp lennsmannskontor. Bussjåføren kan fortelle oss at en turist er savnet. Vi får vite at vinden har blåst folk over rekkverket her før og ut i sjøen. Ekkel følelse. Bussen som skal ta oss til Honningsvåg starter å kjøre. Idag har vi lært at når det blåser stiv kuling blir vi inne i fremtiden. :-) Vårt vakre Norges eventyr er slutt. Det har vært en eventyrlig reise som er vanskelig å beskrive med ord. Vi vet ikke om det har gått helt opp for oss ka vi har vært igjennom. Underveis traff vi en dame som sa hun kjente en som hadde gått norge på langs, og at personen aldri hadde blitt den samme igjen. Dette stemmer kanskje. Man lærer så mye på en slik tur og får et helt annet perspektiv på ting. De viktigste lærdommene vi tar med oss fra turen er at vi klarer det vi vil klare. Vi har blitt mer bevisst på koffor vi gjør det vi gjør og tar valgene vi tar. Vi tar avgjørelser utfra det vi selv vil, ikke utfra det som forventes eller kordan verden forventer man skal gjøre ting. De små hverdagslige tingene som en dusj, rennende vann, en seng og en varm leilighet er ting vi tar forgitt i hverdagen, og som vi glemmer å sette pris på. De siste månenden har dette blitt skikkelig lukus for oss, og vi håper vi klarer å sette pris på disse tingene når vi kommer hjem.  Vi er heldige som kan reise hjem til den luksusen. Det er ikke alle på denne planeten som kan akkuratt det.  Nå skal vi hjem og hvile før hverdagen med jobb og studier venter. Kordan hverdagen blir aner vi ikke, men vi tror det blir bra, og da blir det mest sannsynlig det. :-) og vi skal treffe alle vi har savnet disse månedene! Vi gleder oss! :-) Uansett kor travel hverdagen blir så håper vi at vi klarer å ta med oss en annen viktig lærdom fra turen; å leve i nuet, stoppe opp og nyte øyeblikkene. :-) Det vi vet om fremtiden er at vi skal fortsette å dra på tur og følge drømmene våre - alltid.

"Seier venter den, som på forhånd har alle sakene i orden, folk kaller det flaks. Nederlag er sikret den, som ikke i tide har truffet de nødvendige forholdsregler, folk kaller det uflaks."
-Roald Amundsen

Dag 112: Lavvarjavri øst - Skarsvåg

28 km
8,5 timar

I dag skal vi faktisk starte tidleg, vi har eit langt stykke å gå og det er meldt masse regn til kvelden. Vi er oppe litt over 7. Marita har starta vannkokinga når Elisabeth klarer å karre seg ut av teltet, fortsatt vond rygg og lite søvn. Marita har vert kald i natt og! Det bles kaldt og er skikkeleg surt ute, Elisabeth er kvalm og vil ikkje ha frukost. Ska vi berre ta ein brownie/havrebombe to go? Så kan vi heller ete litt ein plass med ly? Jepp det gjer vi. Vi pakkar saman, ventar på at vatnet skal koke opp, noko det aldri gjer, her må det vere noko feil med den nye primussaken vår. Irritert heller vi det oppvarma vatnet på termos og går. Skyene ligg lavt og det er ikkje så lett å orientere i dag. Vi skal liksom gå mellom to toppar, som ikkje er toppar, men haugar, vi går på sida av eine haugen, så skal vi kome til nokre vatn, mellom to digre vatn. Det bles skikkeleg, og er ganske kaldt. Vi har eigentleg berre lyst ned frå fjellet. Då vi oppdagar å ha gått på heilt feil side av haugen og endt opp på feil side av eit digert vatn, foreslår Elisabeth å gå ned til vegen, på andre sida av fjellet enn det vi opprinneleg planla. Det høyres ut som ein kjempe god plan. Vi følgjer ATV-stien ned. Det er godt å kome ned i lavlandet, her er det litt mindre vind og vi kan smile litt igjen. Vi mimrar vidare om sykkeletappa og kor glade vi er for at vi bestemte oss for å reise ut til kysten og nyte bølgeskvulp og måkeskrik istadenfor det snødekka fjellet som både var kaldt og kunne blitt skummelt. Vi tenkjer på den den første dagen på sykkel over to fjell til Nesna. Vi ler. Det siste fjellet føltes ganske uoverkommeleg, men vi klarte det. Åhh.. Der er ei hytte, kanskje vi kan ete litt i ly av den... Hmm... Ein foss... Håper her er ei bru.. Nope ingen bru, dei som har hytte her har sikkert fancy ATV som ikkje treng bru over elvene.. Det er berre å ta på crocksa og vade over. Vel på andre sida hiv vi i oss litt sjokolade og chips og går fort vidare for ikkje å bli kalde. Vi når vegen, Marita skiftar til joggesko i le bak ei hytte. Elisabeth ventar litt med skobytte og brukar pausa til å hive i seg chips og sjokolade. Klar for asfalttrakking. Så kjem vi på at det kanskje er lurt å sjekke kor langt det er. Oj, 8 mil til Nordkapp. På to dagar? Det går ikkje, vi må oppatt på fjellet, det er 10 km over og 25 km rundt. Det er ikkje noko kjekt å tenkje på, men tanken på å gå rundt er verre, så vi følgjer ein sti oppatt på fjellet, til vi møter straumledningane og følgjer dei vidare. Prøvar å unngå haugane, best å spare på kreftene og unngå mykje stigning. I ein bakke litt i le for vinden set vi oss og tek oss ein lunka kaffi, dagens første... Vi et litt meir chips og sjokolade, litt kjeks og tenkjer med gru på all drittmaten vi har ete i dag. Men det funkar, ny energi til siste bakketoppen. Så er det nedover mot vegen på andre sida. Det startar å regne att. Vi når vegen og bak ein bobil tek Marita ein lita pause frå sekken som gneg i skuldrane, Elisabeth er så kald på fingrane at ho ikkje orkar å ta av sekken. Rundt den svingen og litt til så er vi ved tunnelen. Vi skal ete middag i opninga, i le for vind og ly for regn. På dei tre kilometrane bort til tunnelen vert Elisabeth kliss gjennomvåt. Tanken på å gå gjennom tunnelen, 200 meter under havet, 6,8km, er ikkje til å halde ut. Ingen tørre kle å ha på, alt er vått. Det høljar ned og bles, tårene pressar på. Då vi når tunnelopninga silar tårene, Elisabeth vil ikkje gå lenger. Marita har lyst å fortsette, men ikkje for ein kvar pris, vil ikkje Elisabeth så går vi ikkje. Elisabeth har skikklig dårleg samvittighet, men klarer ikkje tanken på den tunnelen! Kroppen ristar av kulde. Vi står i opninga, kler av oss det våte, tek på singlet og Marita låner vekk fleezen sin til Elisabeth, på med vindjakke og dunvest. Så står vi der og ser på turistbussane som stoppar, ein haug med turistar spring ut, tek bilde av skiltet, "Nordkapptunnelen", tilbake til bussen og køyrer gjennom. Åhh... Om vi berre kunna fått sitte på gjennom her! Til slutt bestemmer vi oss for å gå til busslomma og haike. Vi vert overraska då ein bil stoppar på andre forsøk. Ein hyggeleg mann, hotelleigar frå Skarsvåg og sønnen, dei skal til Skarsvåg og sida hotellet er fullt tipsar han oss om ein campingplass rett ved krysset mot Nordkapp. Svigerfaren eig plassen og han ringer og forsikrar oss om at det er ledig hytte til oss, med dusj! ;-)
Det er ikkje lett å ha køyrt dessa mila, vi skulle jo gå! Men slik veiret var, stiv kuling og høljeregn, klissvåte og kalde jenter, skjønar vi at vi har gjort det rette. No er det ca 13km til Nordkapp, i måra skal vi gå den strekninga uansett veir. Vi tek ein varm dusj, et Mountainhouse (nam), smågodt og chips, lyttar til vinden og regnet ute, hytta er ei badstue, men vi må tørke kleda våre!
Vi kryp tidleg i senga... Klare for ein siste arbeidsdag!

Dag 111: Oarjeconhkka sør - Lavvarjavri øst

28 km
10 timer

En mindre god morgen. Marita fikk knapt sove i går fordi hun frøs. Kor tid frøs eg sist? Børgefjell! Elisabeth kommer ut av teltet og klarer nesten ikke snakke og det gjør vondt og puste. Ka skjer? Vondt en plass i ryggen. Marita prøver å trykke det vekk, uten hell. Litt tøy og bøy og det føles litt bedre. Vi har drømt om jobb begge to. Elisabeth har vært med på vannpistol krig med kollegaer, hadde først ingen pistol, men fikk på mystisk vis tak i en. Marita har drømt at vi har fått nye hyller på kontoret, kor alt som skal oppi hyllene må henges fast med borrelås!?! Og hun har fått en iPad hun må bruke.  Etter 4 mnd med iPad hun ikke har blitt helt venn med e dette et mareritt, :-)  Vi går sjekker vi ruta en gang til. Det blåser, heldigvis, så det holder myggen vekke. Planen e gå opp ca 400 høydemeter opp på fjellet og nedigjen en mil lenger nord. Men kan vi ikke bare følge reingjerdet her nede i dalen. Jo! Vi må over en del myrer, men det går jo bra. Vi legger avgårde og skryter av kor flinke vi har blitt til å lese ka myrer som er bra og gå over og ka myrer man setter seg fast i.....to sekunder etterpå vasker vi rett ut i en skikkelig hengemyr og Marita setter seg nesten fast. Ååå fokus!! Vi finner veien rundt myra og starter å mimre igjen. Den sultne etappen igjennom Nordli, den tøff etappen igjennom Børgefjell. Selv om det var tøft så ville vi ikke vært de foruten heller, for vi lært så masse av de. Vi setter så stor pris på å være mette. Sekken gjør vondt, den kjennes tung. Beina e fine, men skuldrene verker. Vi finner en stor stein og legger oss rett ut. Solen titter frem og varmer litt. Selv om vi egentlig kun vil hjem nå så må vi ikke glemme å sette pris på at vi får være ute hele dagen. Vi er så vant med å være ute nå, det har blitt en selvfølge. Men om et par uker er det ingen selvfølge lenger. Da sitter vi inne på et kontor i 8 timer, 5 dager i uka og kommer til å savne og være ute. Nyte dette NÅ! Elisabeth går først, Marita synes det e helt ok. Hodet e hjemme i stresslessen, det e vanskelig å nyte øyeblikkene. Landskapet er monotont. Uendelig lange sletter med lyng, myrer og stein. Vi ser oss fort ferdig på dette landskapet. Vi finner en stein i le for vinden og spiser Real. Wææææ! Elisabeth har oppdaget to superlangbeiner rett ved der hun sitter og løper i andre retningen. Marita slår de ihjel med liggeunderlaget...Elisabeth, du har gjort meg til en morder på denne turen. Edderkopper og superlangbeiner har måtte bøte med livet en etter en. Vi ler.  Solen har en stor ring rundt seg, et værtegn som betyr at det blir uvær. Vi står og ser på Virosgielas, det siste høydedraget vi skal over, i enden, 8 km vekke e det et vann hvor vi skal campe. Vi holder høyden bortover, går ikke en meter lenger oppover enn vi må. Hodet e slitent. Vi snakker om at  vi tror i grunnen vi ikke skjønner kor mye turen har tatt på fysisk og psykisk. Selv om vi har hatt hviledager har det ligget i underbevisstheten at vi skal forflyte oss, vi må fortsette selv om vi er slitne. Hodet har fortalt kroppen at den skal bevege seg selv om den skriker etter hvile. Det funker der og da, men nå begnner det å tære på kroppen, Det er en indre bryter som nå vil slås av, så vi kan hvile. Vannet!! E det her? Marita synes det kom litt fort, men så har Elisabeth holdt et bra tempo så det kan jo være her. Elisabeth har holdt motivasjonen oppe ved å dra og  Marita har ikke hatt noen motkvasjon til slike arbeidoppgaver i dag, kroppen verker. Som så mange ganger før på turen utfyller vi hverandre helt perfekt. :-) vi slår opp teltene og kryper ned i soveposene. Vi fryser, Marita sliter med å sove. Planken! Marita gjør plankeøvelser i posen for å få varmen. Ikke nok med at vi har gått 28 km idag, men når man må gjøre enda mer for å holde varmen....tja, man blir litt lei. Vi drømmer om en varm seng med dyne og sengetøy. Det e så luksus.

Dag 110: Skaidi - Oarjecohkka sør

25 km
10 timar

Vi sprett ut av sengene og hiv i oss frukosten klare for å kome oss til Nordkapp! Neida, morgonen utartar seg akkurat slik den pleier. Ein god og lang frukost med fleire koppar kaffi til. Vi har bestemt oss for å gå nordover frå Skaidi mot Russelvdalen istadenfor å gå mot Olderfjord. Vi har myggspray og nettingen klare og går oppover grusvegane mot fjellet Cinkarassa. Beina funkar og hauda er stort sett med. Elisabeth er litt bekymra for myggen som er rundt oss med ein gang vi går inn i skogen. På med netting og litt ekstra spray, vi satsar på at det bles litt meir over tregrensa. Vi hoppar over reingjerdet og der oppdagar vi at Marita sin myggnetting er vekk. Shit! Det kan bli krise. Marita går tilbake og finn den i ei grøft. Pjuhh! Opp ca 250 slake høgdemeter og der er det vind. Perfekt! Vi fortset nordaustover mellom fjell og dalar. Landskapet her er ganske flatt, ikkje spesielt markerte fjell eller dalar, her er grønt, myrete, ein drøss med vatn, steinete, flatt og veldig lett å gå. Vi startar å mimre. Hugsar du den første dagen, Marita? Åhh.. Då vi sto i vinden på Lindesnes fyr, lunsjpausa med Anne Linn og motvinden og oppoverbakkane som ikkje var så gale som vi trudde? Og pulkberinga dei to første dagane. Vi ler! Det er godt å prate om turen vi har hatt, alt vi har opplevd dei siste fire mnd, no er det berre fire eller frem dagar igjen av turen. Det føles lenge, for no er hauda våre byrja å plassere oss i stressless og sofa. Det er vanskeleg å ikkje tenke på heimlengsla og kor godt det skal bli å slappe av. Vi mimrar om skietappa, turen til Finse som var så utruleg nydeleg og den tøffe dagen til Kjeldebu. Det er fint å spasere og fjase og tenke, men vi må setje opp tempo viss vi skal kome fram i dag. Elisabeth tek kompasset og kosar seg med å få vere stifinnar, det er ingen stiar her, men masse masse dyretråkk og gangar som mus (trur vi) har laga under snøen. Myrene er ei utfordring, sist vi gjekk i myr hadde vi jo trugene som bar oss, no må vi passe på så vi ikkje synke. Elisabeth trakkar først og det går sovidt med litt flaks, men så kjem Marita og synk til knea, shitshit! Vi må snu! Vi kjem oss på trygg grunn og har lært at slike myrer går vi ikkje ut på. Det vert eit par omvegar rundtmyrene, men til slutt når vi reingjerdet vi skal krysse, og no er det berre ned dalen til Russelvdalen og litt oppatt på andre sida. Lyng, lyng og meir lyng. Det er fint å gå i, men litt krevande for anklane. Elisabeth finn ein stein, her et vi middag. ;-) klokka er halv seks og vi har nokre timar att å gå, like greit å gje kroppen litt skikkeleg bensin. Vi kosar oss med Real og litt te før vi går vidare. Rett etter pausa finn vi stien, eller ATV-vegen... Og det er digg å kunne følgje denne ned til vegen. Over ei bru, nede i elva er det ein haug med ungar som leikar.. Brr tenker vi! Men det ser ikkje ut som om desse tøffingane synes det er kaldt! Vi går oppover på fjellet igjen! Ved ei lita elv finn Marita oss ein fin lyngflekk rett sør for Oarjecohkka fjellet. Her campar vi. Det er godt å krype ned i soveposen!

Dag 109: Hviledag Skaidi

Vi våkner 9.30 og er usikre på om vi skal gå videre idag eller hvile. Marita sin ankel og venstre fot sier hvile, men hun vil jo så gjerne gå.....men Elisabeth vil ikke gå om Marita har vondt. Og vi har jo en del vi må gjøre i dag...dvs, blogge og hente det siste depotet vårt i Olderfjord, dit vi egentlig skulle gå. Vi blir enige om å hvile. Vi stikker på Statoil og kjøper brød, skinkeost og trønderfår. Knekker halve brødet i en jafs.... :-) Vi leser bok, slapper av og Marita tøyer de støle musklene i beina. Au! Vi skulle jo tøye så masse underveis, ikke skjedd. :-) Middag inntas på kroa, og det blir lenge til neste måltid på en kro. Olderfjord ligger omtrent 2 mil øst for Skaidi, vi er ikke så gira på å gå østover, nå vil vi nordover. Det går en buss til Olderfjord som stopper der i 15 minutter før den kjører tilbake til Skaidi. Det må jo være nok tid. Vi lokaliserer posten noen hundre meter før der hvor bussen stopper. Vi spør pent om vi kan hoppe på borte ved posten på vei tilbake om vi ikke rekker tilbake.. Nei helst ikke, blir vi møtt med. Ka e det slags service? Vi løper de 200 m bort til posten i crocks, det er akkuratt dette beina trengte i dag! :-)  Posten er i en post i butikk og vi før beskjed om at postutleveringen stengte kl 16, og nå e klokken 16.45. Vi forklarer at vi må ha ut de to pakkene vi står og ser på i hyllene, og at åpningstidene på nettet sier de har åpent til kl 18. Betjeningen ringer sjefen, men får ikke tak i henne...men kem går inn døren i akkuratt det øyeblikket? Jo, sjefen! Flaks! Vi forklarer at vi har dårlig tid, får ut pakkene og løper tilbake til bussen, og rekker den med to minutters margin. Pjuh! Tilbake på motellrommet sjekker vi kart og legger en tentativ rute fra Skaidi til Nordkapp, pakker sekker, sjekker værmeldingen. Det skal blåse en del mer jo lenger nord og jo lenger mot kysten vi kommer, det må jo bare holde myggen vekke! ;-) Resten av kvelden leser vi bok, spiser chips og sjokolade til vi er passe kvalme. :-)

Dag 108: Gietkanasjohka leaksi - Skaidi

29 km
9,5 timar

Marita vaknar kl 0430, shit kor varmt det er. Sola varmar teltet, det er klamt og varmt og vindstille. Her er det berre å kle på seg, spraye seg med myggspray og kome seg ut av teltet. Elisabeth søv enda, men høyrer i dorska at Marita er ute og klirrar med flaskene... Ho går nok for å fylle vatn, tenker Elisabeth og byrjar å tenke på å stå opp. Det er uutholdeleg varmt i teltet. Ut av soveposen og der tok søvnen ho igjen. Marita er tilbake etter vannfyllinga og Elisabeth innser at her er det berre å få på seg kle og kome seg ut. Varmt! Og myggen surrar! På med myggspray, caps og myggnetting, goretexkle for å hindre at myggen stikk gjennom kleda. Ok! Vi droppar frukosten, pakkar saman i rekordfart og byrjar på den nesten 3 mil lange etappa til Skaidi. Klokka 0644 står vi med myggnetting over haude og sekkane på ryggen! Ny rekord! Elisabeth knekk ein halv pose chips til frukost, medan Marita tar seg med eit eple og en havrebombe to go. Vi går ca 5 km til ein rasteplass. Marita har ferdig oppkokt vatn på termosen og vi et havregraut og får oss eit par kaffikoppar før vi tek beina fatt igjen. Marita har knekt den andre sporken ila turen. :-) Myggen er her med ein gang vi stoppar, ingen fred å få. Det er varmt, 19 grader og sol, svetten silar, men vi tørr ikkje kle av oss, ikkje enda. Vi går i grøftekanten, gla for at det er mulig å gå på grus. Held eit tempo på ca 5km i timen, det går fint, men Marita slit med ein vond ankel og føtene kjenner det harde underlaget. iPoden inspirerar oss vidare, Good Life og Gabrielle motiverar oss framover. Ny pause, rasteplass med toalett. Elisabeth held pusten og går inn på det reinaste og best luktande toalettet ho kan hugse å ha vert på. Wow! Korleis klarer dei å få ein utedo til å lukte so godt. Grønsåpe! Marita, du må nesten gå på dinna doen ;-) Vi går og går og det er ikkje stort som skjer på vår veg, humøret stig eit par hakk kvar gang ein turist i bobil vinkar til oss, takk ;-) Klokka er 11, det er no vi pleier å starte dagsmarsjen, vi ler, i dag har vi gjort unna nesten to mil! Effektivt å byrje tidleg. Vi tørr etter kvart å kaste jakka, Elisabeth dristar på seg shorts og litt ekstra myggspray på beina. Detta var bedre, no svettar vi iallefall litt mindre! Vi møter ein syklist frå Tyskland, som pratar norsk. Han er tydleg glad for å møte andre folk på vegen og vi vert ståande ei stund å prate med han, han har faktisk sett det eldste treet i verden, som visstnok skal befinne seg i dei svenske skogar ein plass. Godt gjøymt for turistar! Ellers har han vert på Nordkapp og er på veg sørover til Lofoten. Han er imponert over å møte gåande turfolk på veg til Nordkapp, vi er dei første på beina, vel vi skulle jo eigentleg gått i fjellet da.. Så ikkje så rart han ikkje har møtt andre fotturistar ;-) Fleire av dei vi møter kan fortelje om gårsdagens mygghelvete, det er visst ikkje berre vi som syns myggen er gale. Beina verkar, vi har jo tidlegare erfaring med asfalttrakking, og tankane går til Spiterstulen - Lom og vegtrakkinga mot Savalen! Vi har klart det før, så vi skal no klare det denna gangen og. Marita sin fot verker så ho haltar. Elisabeth er bekymra, veit kor kjipt det er å ha vondt! Vi VIL fram, så det er berre å bite tenna saman og gå. Vi møter ein del reinsdyr og turistar som bråstoppar og hoppar ut for å ta bilde, vi ler, men tek oss fort i det.. Vi er ikkje noko betre sjølve ;-) Det er jo spanande med reinsdyr! Og dei er så fine no når dei har fått tilbake gevira sine, flotte og store gevir!
Ny pause, no er det berre 8,5km igjen. Nesttun - Siemens, det klarar vi! Pause, 3,5 km att! Og endeleg er vi i Skaidi. Vi tek ein stopp på den lokale matbutikken, sjokkomelk! Lokaliserer eit Motell! Hm.. Spennande, vi har aldri budd på motell før, får oss eit fint rom med vegg-til-veggteppe, tv, bad, handkle, sengekle og kjøkken. Perfekt! Ein dusj no er himmelsk! Vi slækkar litt framfor tven, det er rart å vere framme kl 1615 og ha gått i nesten 10 timar ;-) Kanskje vi skal byrje eit nytt og bedre liv? Stå opp tidleg? Vel, vi får sjå! Middag på kroa, skikkeleg kromat... Ikkje verdas beste, men no kan vi ete kvasomhelst! Kvelden tilbringast framfor tven... Vi knekk ein pose chips og et oss kvalme på smågodt! Så kryp vi under dyna før kl 22 og sloknar!