Dag 60: Store Namsvatnet - Viermahytta

20 km
11,5 timer

Turen igjennom Børgefjell ble den tøffeste til nå. Motivasjonen fikk seg en god knekk. I de neste tre blogginnleggene vil vi begge fortelle litt om kordan vi opplevde dagene, ka vi tenkte og følte underveis. Vi har snakket mye om dagene underveis og i etterkant, og e enige om at vi aldri har vært så fysisk og mentalt nedkjørte som da.  Dagene ble starten på et vendepunkt på turen. Et vendepunkt som førte til endring i rutevalg for å få tilbake motivasjonen for å være på tur. I tillegg fikk vi til tider kjenne på tålmodigheten og irritasjon ovenfor hverandre, helt typisk når begge to er så slitne at vi har mest lyst å legge oss ned, og bli liggende, lenge. Her kommer usminka versjoner av de tøffe dagene igjennom Børgefjell.

Marita sin dag:
En kaotisk morgen med regninger som må betales og andre hverdagssyssler man må ta stilling til før vi setter kursen videre nordover. Elisabeth må egentlig stille på noe oppmålingsgreier ifbm leiligheten...men e jo på tur og kan ikke stille. Fullmakt? Må det fikses? Ikke lett det heller....mannen på tlf sier at nei det trengs ikke...pjuh..vi kan dra. Vi tar taxi de 14 km på asfalt opp til Store Namsvatnet. Det e kun oss der. Igjen e vi alene i fjellheimen. Sekkene e tunge, mat for 10 dager,pluss ekstra snop vi kjøpte på ICA'en. Vi har fått vite at vi kan følge scooterspor ca 6 km til Storgollomsvannet. Det starter bra, scootersporene er en fryd å gå i, og eg har ingen melkesyre. Elisabeth er sikker på at taxisjåføren har sagt at scootersporene går helt til Viermahytten. Eg e helt uenig, eg er sikker på eg hørte det var til Storgollomsvannet. Elisabeth sier hun kanskje har drømt det. Ja kanskje, du drømmer jo så mye så du vet knapt ka som e drøm eller virkelighet. Og så påståelig du kan være, tenker eg. Scootersporene går mot storgollomsvannet, vi tenker jo at de kanskje bare har gått rundt en haug og videre vår retning. Eg ser noen andre scooterspor som går i retningen vi skal, eg e sikker på at nå går vi feil. Men orker ikke kverrulere. Orker heller ikke starte noe diskusjon når Elisabeth innser scootersporene går i feil retning. Ok, kompasskurs den veien. Eg går først, og herlighet så tungt det e å gå i denne snøen. Kordan kunne eg være rastløs tidligere i dag? Kroppen funger ikke. Vi finner igjen scootersporene og følger de. Så deler de seg...vi sjekker kartet. Skal vi gå over haugen eller rundt. Rundt e lurt, slippe oppoverbakker,vi kommer til en elv. Ka f? Vi kommer ikke over her!! Så vi den på kartet?? Vi sjekker! Så sløve vi blir når vi følger scooterspor. Vi vet jo ikke kor de har kjørt, vi vet bare selv kor vi skal og må forholde oss til det. Eg blir så forbanna. Tror Elisabeth merker det for hun tar føringen igjennom skogen og over haugen. Eg får litt dårlig samvittighet, og ber om unnskyldning. Eg var jo tross alt enig i veivalget vi gjorde. Vi er enige om at det er bare å få det ut. Vi ler. Pause. Vi sitter og ser utover vannet, det e så kort rett over.....og vi må helt rundt. Vi har trippeltsjekket kartet og lokalisert tre elver vi må krysse. Vi holder høyden til vi er over alle. Vi kommer til siste elva, den e nesten helt åpen, men vi går rett på en snøbro. Et tre er veltet over elva også, det må jo gå bra. Elisabeth har et litt mer reservert forhold til snøbroer enn meg så eg går først. Snøbroen holder.  Vi må over et parti som går litt ned og slakt oppigjen. Elisabeth har melkesyre og vil ikke gå oppover. Vi bestemmer oss for å holde høyden, men til slutt må eg ta et valg;  opp eller ned. Eg velger ned. Kan vi ikke gå opp? Sier Elisabeth. Opp? Men du vil jo ikke gå opp. Jo, eg vil ikke gå ned. What? I sta ville du ikke gå opp, nå vil du ikke gå ned, vanskelig å tilfredstille! Beklager, men Norge e ikke flatt! Eg blir gående å tenke, vi går opp disse høydemeterne, hadde vi gått ned og opp hadde det blitt samme antall høydemeter opp. Whatever, bare gå der Elisabeth vil. Vi nærmer oss en elv med bro. Elisabeth vil gå ned til elva og følge elva til vi kommer til broen. Nei, sier eg, vi skal ikke gå ned før vi ser noen bro. Da risikerer vi å måtte vade over noen småelver, og det e ikke gitt at det e flatt nede ved elva. Vi finner broen, krysser og setter oss ned. Klokken er 22. Vi har gått i 9 timer. Er det smart av oss og fortsette, spør eg. Nei, mest sannsynlig ikke,  men hytten frister. Vi vet vi kommer til å være slitne i morgen så da er hytte best. Det e jo bare 4,5 km, og vi e forberedt på å bruke to timer. Eg ser skrenten som går mot elva, eg tviler på at det e lurt å gå der. Men vi skal jo prøve å unngå alle oppover bakker så da e det bare å gå bortover. I det vi går tenker eg at det var en stor feil, vi skulle campet her og fått hvile. Koffor gjør vi dette gang på gang? Vi vet konsekvensene. Hodet er for sløvt til å tenke mer, det e bare å gå. Se der ja, tenker eg, skrenten går rett ned i elva og vi må over. Eg visste det, sier eg. Eg e ikke blid nå. Elisabeth går først og finner igjen myrene etterhvert, de e enklest og følge.  Vi kommer innpå scootersporene igjen, så deler de seg. Opp eller ned, spør Elisabeth. Opp, svarer eg, men du trenger ikke følge sporene, bare gå rett frem og rett til høyre for det treet...du vet, scooteren kan ikke kjøre igjennom treeet. Men Elisabeth følger scootersporene oppover....koffor? Hun e ikke blid nå. Eg lar henne gå. Prøver å fokusere på de fine fargene på himmelen og fjellene rundt meg. Elisabeth går på tryne ned en bakke, men det gikk bra. Eg får en forklaring på frustrasjonsutblåsningen, det e helt i orden. Kl 00:20 kommer vi til hytten. Spiser mat og drikker te. Det er lyst. Kl halv 2 krabber vi i soveposene. Eg blir liggende å tenke, og innser at eg koser meg ikke på tur lenger.

Elisabeth sin dag:
Det var hardt å kome seg ut av senga. Ute snør det... Æsj! Det er jo snart juni, kvar er våren? Ok, vi er jo langt nord, og på fjellet... Skjønnar jo at våren ikkje er like tidleg som heime... Ver positiv. Snart! Snart kjem våren! Tolmodighet er stikkordet. Eg motar meg opp, pakkar sakene. Vi er klare. Det er jo "berre" 19km rundt detta vatnet, og eg trur taxisjåføren i går sa at det var scooterspor rundt heile vatnet... Håpar eg ikkje har drøymt det. ;-) Vi er aleine på fjellet igjen. Får sekken på ryggen, shit! Den er sjukt tung. Melkesyra melder seg etter få skritt, eg går fremst og bestemmer farten, det går ikkje fort. Digg å gå i scooterspor... Håpe håpe dei viser veg rundt vatnet. Marita er skeptisk, ho trur ikkje på meg... Eg stolar ikkje heilt på meg sjølv heller, men eg vil så gjerne at det skal vere sant, så står hardnakka på mitt. Endeleg oppe på første topp. Vi pausar i lyngen. Kroppen verker, det er så sjukt ilt å gå oppover. Men vi må berre fortsette. Dagen minner meg om turen frå Rondvassbu til Dørålseter.. Ikkje bra. Merkar at eg hatar snøen meir og meir.. Eg vil ikkje hate snø, men no gjer eg det. Prøvar å vere i godt humør, vil ikkje lage dårleg stemning, og eg veit at Marita har det like jævli. Vi følger scooterspora, eg tenker at detta er litt idiotisk, vi burde berre følgt den ruta vi hadde tenkt, men Marita går fremst og føl scooterspora.. I kryssa spør ho meg kvar vi skal gå.. Idiotisk som eg er peikar eg på det som ikkje går oppover... Sjølv om ei lita stemme inni meg seier at vi burde valgt det andre, men kroppen vil ikkje oppover. Så må vi ta konsekvensane.. Spora fører oss heilt feil veg. Ok. Vi tek kompasskurs mot vatnet, eg merkar at Marita er litt irritert. Shit. Eg får ta over føringa, få oss på riktig spor igjen. No droppar vi dei domme scooterspora, at vi aldri lærer? Har vi lært no? Vi går opp opp opp... Ei pause i lyngen. Herlighet, hytta er berre rett over på andre sida av vatnet... Marita går framme og trakkar spor, eg klarer ikkje halde følge, prøvar å halde motet oppe med å nynne på barnesangar. Lille tambur...lalaaa... Oj.. Uforsiktig kvelvar eg rett i bakken.. På sida.. Hjelp eg klarer ikkje bevege meg.. Og Marita er laaangt der framme. Ein stk kraftanstrengelse.. Kjem meg over på magen og til slutt på beina igjen. Ler. Herlighet! Marita ventar på ein bakketopp. Ho har lokalisert ein trygg veg over elva.. Trygg? Eg er som vanleg skeptisk til snøbruer, men Marita går først medan eg står med hjertet i halsen og håpar eg slepp å måtte redde ho frå den brusande elva. Det går sjølvsagt bra. Og eg føl etter. Pjuhh!
Marita går fortsatt framme og eg kjem dinglande nokre hundre meter bak. Eg skjønnar ikkje kvifor beina ikkje klarer å gå fortare, lurer på kvifor eg er så sliten? Kvifor føles dette verre enn dagen til dørålseter? Det er sjølvsagt det mentale, dei første vekene på truger var planlagt og vi var forbredt på det, men no, no har vi gått ein mnd på truger og det er meir snø enn nokon gang. Vi innser at vi mest sannsynleg må gå på truger nokre veker til, klarer vi det? Det er ikkje kosleg lenger, ikkje kjekt, klompen i halsen er stor og tårene pressar på. Vi skulle jo kose oss på tur. Kvar er det blitt av kosen? Eg ser at Marita har tenkt å gå ned ein i ein liten dal... Vi må oppatt på andre sida, eg spørr om vi ikkje heller kan gå opp. Idet vi går opp innser eg at det kanskje ikkje var så smart. Men den bakken på andre sida av dalen såg verre ut. Herlighet. Marita du måkje høyre på meg, eg tek ikkje nokre gode val når eg er slik som no. Eg skulle sagt det, men held kjeft. Føler at viss eg opnar kjeften byrjar eg berre å grine. Herregud kva er det som er gale med meg. Endeleg finn vi brua. Vi burde campe her. Eg veit det, og Marita veit det. Men vi VIL til den hytta. Av ein eller annen grunn går vi langs elva nedover. Eg tenker at det kanskje ikkje er så lurt, men no skal eg slutte å blande meg. Marita skal få finne vegen. Åhh.. Eit skar. Vi må opp. Marita virkar ganske irritert, eg er og irritert. Eg tek over. Merkar krefter eg ikkje trudde eg hadde. Klatrar opp, leitar fram ein farbar veg mylla trea og ut på myrene. Går så fort eg klarer, no må vi snart kome til hytta. Skjønar ikkje korleis eg klarer å gå so fort. Trur det er sinne, eg er sint på kroppen som ikkje virkar, og der kjenner eg søren meg eit gnagsår, nei to! Som er på gang! Grrr! Marita merkar nok at eg er sint. Eg berre går! No skal eg finne den siste brua og hytta! Skjønnar at eg må be om unnskyldning for raseriannfallet. Stoppar opp. Vi ser elva. Eg må le litt av meg sjøl, Marita er forståelsesfull. Det er jo ikkje ho eg er sint på.
Det går litt bedre, ned ein bakke... Rett på trynet.. Deisar panna i snøen som er blitt skare. Au. Marita hjelper meg opp, vi ler. Og der er brua. Stuptrøtte stappar vi i oss mat midt på natta. Og rett i seng. Eg tenker, no er eg lei. Dritt lei!!!