Dag 62: Gaukarvatnet - Nedre båttjønn

18 km
9 timer

Marita:
E du våken? Hører eg fra andre teltet. Ja...og ka i h...har skjedd med kroppen ila natten. Føler meg overkjørt av to lastebiler og en bulldoser denne natten. Vondt i låret, koffor det? Kanskje pga tryningen rundt store namsvatnet..kan det være en strekk? Eg kommer meg opp og starter og koke opp vann. Ååå eg kommer meg ikke ut av soveposen hører eg Elisabet si. Hæ? E du ikke ute av den enda? Tenker eg.....vel, bare bli liggende, eg e snart ferdig anyway. Eg høres kanskje litt irritert ut, det e ikke meningen, bare sliten. Åååå så snill du e! Jada...your time will come on a rainy day.... Pakkingen går sakte, hjernen går tregt, men til slutt e vi klare. Eg klarer ikke mer. Klumpen i magen vokser, eg drar luen nedover ansiktet. Herregud for en sippeguri! Eg prøver å få presset frem noe Cathrine Eikanger skrev til meg i mail, at uansett kor tøffe dagene ble så måtte vi ikke glemme å nyte naturen og dagene, det e nå vi e her. Det e bare så vanskelig nå. Vi snakker om gassen og ruten videre. Kanskje vi bør gå ned til Hattfjelldal i stedet. Vi får snakke om det i en pause. Eg går først, prøver å være positiv, eg ser på fjellene, de e jo fine...åååå for en møkka snø!!! Litt skare og man detter litt ned, og når man tror man har falt helt ned og skal ta neste skritt så detter man ned litt til. Det værste føre å gå på. Eg hater det. Eg elsker jo snø, og nå begynner eg å få et hat forhold til snø. Det kan ikke skje!!! Kordan skal eg da komme meg igjennom vinterene fremover? Eg drømmer om kajakk og luften av saltvann. Tenker at vi liksom e på tur på egne premisser. Akkuratt nå e vi kun på tur på naturen sine premisser. I snøen. Kordan kan vi være på tur litt mer på egne premisser igjen? Eg lurer på om eg noengang har vært så fysisk og mentalt sliten som eg e nå. Eg visste jo vi kom til å få tøffe dager, men ikke på denne måten. Vil eg hjem? Nei, eg vil fortsatt være på tur, bare ikke i snøen. Hmm...Vann!! Vi må ha vann. Eg har drukket en slurk vann i dag. Gaukarvatnet ser vi e litt åpent...men da må vi gå nedover og oppigjen. Orker ikke. Det finnes en elv lenger opp, vi prøver den, der finner vi overflate vann. Sol og singletføre. Så snø, sol, snø, sol. Vi må ha pause hver time for å orke å holde en viss fremdrift, men det går tregere nå enn tidligere. Vi bestemmer oss for å gå ned til Tipplingen, og gå Susendalen ned til Hattfjelldal. Kroppene og hodet trenger hvile. Strekket fra Susendalen til Umbukta kan vi gå neste sommer eller noe, når det ikke e snø. Da får vi en ukes hvile. Endelig tar vi en fornuftig beslutning på denne etappen. Motivasjonen stiger litt. Låret e vondt, eg småhalter. Elisabeth drar. Eg e takknemlig for at hun tar den jobben. Eg hiver innpå ibux, det funker ikke. Men e glad eg bare kan følge Elisabeth, og ikke måtte tenke på annet enn å sette ene foten forran den andre. Vi treffer på en same....kem e du spør eg. Vel, dere e på min eiendom så det e vel eg som skal spørre kem dere e. Haha oki den e grei. :-) han hadde sett sporene våre, og måtte sjekke ut...han trodde det var bjørnespor. Haha!!! Det passet jo dårlig i reinkalvingen. Vi prater litt og får et annet rute tips om vi skal ned til Hatfjelldal. Gå ned til Øyum i stedet. Det betyr at vi må oppigjen på fjellet, eg orker nesten ikke tanken. Prøver å tenke rasjonelt, ser på kartet, jo det e den beste løsningen. Men kor skal vi krysse elva? Den e jo ganske åpen. Tor, som han heter tar scooteren, kjører over elva et sted det ser noenlunde trygt ut. Vi kan spasere tørskodd over...takk!!! :-) Vi får tips om en hytte vi kan overnatte i som står åpen. Den e visst ganske falleferdig. Men kor ille kan det være tenker eg. Vi får høre om en som satte opp teltet inne i hytta. Hehe ok. Vi kommer fem til hytta, den mangler ytterdør og e ganske shabby! Men vi får ly for vinden. Vi fyrer i ovnen og håper den ikke detter fra hverandre. Bakplaten på ovnen er festet med ståltrå..... Vi snakker om å få sjekket snøforholdene fremover, kanskje det e en ide å få tilsendt skiene. En måned på truger er nok. Vi spiser og drikker cognac og shot. Vi setter opp teltene utenfor hytta. Teltene våre er en del koseligere enn hytta. :-) Eg e så glad vi snart skal hvile...

Elisabeth:
Herreguud det er umulig å kome seg ut av soveposen. Har jo sove i 11 timar, burde absolutt vere utkvilt og klar for ein ny dag, men nope. Trur lastebilane har kjørt over meg og i natt! Eg ligg å høyre på at Marita kokar opp vatn, IGJEN! huff, eg er håplaus. Får servert termosen inn i teltet og et frukosten i soveposen, er utruleg takknemlig. Etter ein kopp kruttkaffi går det litt bedre. Klar til å gå. Ser Marita har det tøfft, veit ikkje korleis eg skal muntre ho opp, det fins liksom ikkje noko positivt å sei. Eg skal iallefall gå først, det er det minste eg kan bidra med etter å ha hengt som eit slep bak ho i to dagar no. Eg bestemmer meg for å ta pause kvar time uansett. Vi må ete og drikke masse og då må vi berre stoppe ofte. Eg er veldig glad for at vi bestemte oss for å gå ned i Tipplingdalen, vil vekk frå høgfjellet og snøen. Fort! Det er ikkje fristande å gå opp på fjellet att slik samen, Tor, rådar oss til, men vi veit at vi absolutt bør stole på lokale kjentfolk så her er det berre å bite tenna saman. Det var heldigvis ikkje langt til hytta. Hehe... Vi må le.. Inn her hadde eg aldri gått om eg tilfeldigvis hadde labba forbi. Men å så gådt det er med ly for vinden og fyr i ovnen. Luksus! Ute snør og blese det. Brr! Vi held oss inne til det løyar. Det er fantastisk å legge seg i soveposen. Glad for at det blei telt og ikkje hytta med sengene som mest sannsynleg hadde rasa saman om vi hadde lagt oss oppi ;-)