Dag 64-65: Susendalen - Hattfjelldal - Mo i Rana

Elisabeth våkner og er sikker på at klokken e hvertfall 12. Nei, den e 8.25. :-) What? Hehe...Etter en velfortjent dusj fikser Elisabeth pannekakefrokost mens Marita dusjer. Åååå eg har mistet taken på dette!!! Pannekakene henger ikke helt sammen, noen blir litt svidd, men de smaker like godt.  Siden vi har bestemt oss for å hvile en uke og ta det resterende strekket til Umbukta fjellstue en sommer så tar vi taxi til Hattfjelldal. Vi vaser litt rundt på tunet, mens vi venter på taxien. Flott sted. Marita blir sliten og svimmel, legger seg ned på en benk. Skjønner ikke at det e mulig å være såååå slack. Taxisjåføren kan fortelle oss at vinteren er en måned lenger i år enn i fjor her oppe. Ok, det forklarer jo grunnen til at det e så masse snø i fjellet ennå. I Hattfjelldal rekker vi akkuratt butikken etter innsjekking på rommet vårt. Vi henger utenfor mixen og innser jo at detblir junk middag igjen. Litt vin og studering av kart....kor e det vi egentlig e? Eier av mix kjosken er også eier av rommet vi leier. Han kan fortelle oss at det ikke går noen buss til Trofors søndag, men han skal til Trofors omtrent på samme tidspunkt som toget går så kan sitte på med han. Snille, hjelpsomme menneske, og vi innser at flaksen vår fortsetter. :-)

I bilen til Trofors søndag får vi beskjed om å være forsiktige på ferden videre i fjellet nå i snøsmeltingen. Hmmm.....e det forsvarlig å oppholde seg i fjellet nå? Vi må gi beskjed når vi er tilbake for da kan han hente oss i Trondheim osv. Gjestfriheten bare fortsetter, og blir varmere jo lenger nord vi kommer. Det e fantastisk å komme til Trofors, det e grønt, sol og sommer. Vi står og ser på de hvitkledde fjellene, som herfra, e så flotte. Men vil vi virkelig opp dit  igjen? Med ski? Kor langt kan vi gå på ski? Å fortsette på truger e uaktuelt. Folk vi har møtt er imponert overt over at vi har gått på truger i en mnd, det e jo så tungt, sier de....jepp, vi vet. Elisabeth?? Ka med å sykle kystriksveien fra Mo i Rana til Alta? Fra Alta kan  vi hekte oss inn igjen på de to siste etappene. Ja!!!!! På sykkel går det jo fortere, men vi har ingen intensjoner om å komme hjem før vi skal. :-) så det innebærer at vi kan stoppe litt opp underveis. Vi kan padle kajakk, klatre, gå på toppturer og campe på krittvite strender!! Vi kan besøke små øyer, Lofoten og Senja! Og sikkert mange perler vi ikke vet om nå! Vi blir supergira! Vårt motto under hele turen er jo "vi klarer det vi vil klare". Vil vi fortsette i snøen? Forsere flomstore elver i snømeltingen? Nei!  må vi gjøre ting vi ikke vil? Nei! Det er vår tur og vi bestemmer. Tidligere på turen har vi snakket om å utforske norskekysten mer, og nå får vi sjansen til å se litt av nord-norge, mye tidligere enn vi trodde. Vi tenker på ka som var målet med turen, det var at vi skal kose oss på tur. Valget er enkelt. :-) :-)

Dag 63: Nedre båttjønn - Susendalen (Øyum)

15 km
7 timar

Jippi! I dag skal vi ned frå fjellet!! (???!!!)
Motordur, nærmare og sjukt bråkete! Vi er lys vakne på eit blunk! E dokker våken? Høyre vi stemma til Samen utanfor teltduken. Jada! Elisabeth prøvar å høyrast våken ut. Han kjem med ein boks med gass til oss, sender den under teltduken! Ååå! Tuusen takk! Så utruleg snilt! ;-) Det varmar veldig at nokon brur seg om oss her oppe i fjellet. Vi sovnar att med smil rundt munnen, gla for å kunne sove nokre timar til. 05.30 er litt for tidleg for oss... Vi har bestemt oss for å sove til vi vaknar. Klokka vert 9. Elisabeth kjem seg først ut av teltet. ENDELEG!! Fyrer opp primus og byrjar med snøsmelting. Marita som har kome ut (ca 2 minutt etter) oppdagar ope vatn bak hytta. Åhh.. Bra. Elisabeth forlet jetboilen og spring for å hente vatn. Men æsj, der ligg det eit dødt lemen oppned med beina rett ut akkurat i utløpe til den lille bekken. Tørr ikkje hente vatn der. Hoppar på eit par steinar lengst muleg vekk frå det døde dyret. Hoppar tilbake og ser dampen frå jetboilen, shit. Set inn spurtgiret oppatt mot hytta. Pjuhh. Marita har stoppa gassen. Heilt utslitt etter spurten så tidleg på morgonen (faktisk den første springetur på 2mnd) må Elisabeth sette seg ned eit lite minutt. Vi hentar oss eit par krakkar frå hytta og sit i solveggen og nyt frukosten.
I dag er det berre å følge scooterspora tenker vi, dei går iallefall i riktig retning. Snøen er hard og fin å gå på, heldigvis. Vi går oppover, har eit par pustepausar. Vinden er kald, Elisabeth frys på beina, våte og frosne sko tek si tid å varme opp. Det gode humøret frå morgonen byrjar å forsvinne. I dag er det 1.juni, vi vil jo ha sommar. Ikkje gå å fryse i vinter wonder land. Snøkrystallar i snøen, det er heilt nydeleg ute. Mange flotte og majestetiske tindar rundt oss på alle kantar. Så går scooterspora i heilt feil retning, vi innser at vi må klare oss sjølve. Elisabeth går fremst og har skjønt kor vi skal gå, Marita er ikkje med. Ok. Her er det berre å stoppe opp, vi finn ein pitteliten lyngflekk, kostar vekk eit par døde dyrerestar før vi set oss ned. Går gjennom ruta, kartet, ser på terrenget. Begge er med, vi veit kvar vi skal gå.
Etter nokre timar høyrer vi scooterdur. Og der kjem vår venn. Har dokker ikke kommen lenger? Med denna farten kjæm dåkker ikke til Nordkapp før til hausten! Haha.. Vi ler og seier vi måtte ha litt meir skjønnhetssøvn etter han hadde vert innom. Så vart seint igang som vanleg. Han fortel at han er ute og passar på reinflokken som han eig ilag med to andre. Det er kalvingstid og vi går midt i kalvingslandet. Vi hadde nok ikkje fått gått der viss ikkje han hadde hatt kontroll på oss, ler han.. På andre sida av vatnet ser vi ein flokk med rein, vi forsikrar han om at vi skal halde denna sida og han forklarar oss vegen ned frå fjellet. Det gjeld å gølge ryggen og finne scooterspora så kjem vi til ein gamal traktorveg. Ok. Vi skjønar! Vi takkar for all hjelp og skiljast. Så tek vi oss ein lenger lunsjpause på ein knaus. Det er ikkje langt igjen no. Låret til Marita verkar og Elisabeth prøvar så godt ho kan å finne den mest skånsame vegen ned frå fjellet. Til slutt finn vi scooterspora, prøver å følgje dei, men det er ikkje så lett, ein bekk ledar oss ut av kurs og plutseleg står vi der midt i tjokkaste gran- og bjørkeskogen med trugene våre. Æsj. Sjekkar gps. Ups, litt nært kanten på skrent ned til elva. Vi tek ut ein kompasskurs mot vegen. Kjempar oss gjennom den tette skogen, tenker at vi vert skikkeleg gode på trugemarsj i absolutt altslags terreng. Der er "vegen". Vi kan ta av oss trugene og gå ned til grusvegen. Der får vi overnatting på Sørgården. Ein gamal restaurert gård. Kjempekos. Med dusj, varmkablar på bade, handkle og reine sengeklede som lukta sommar. Etter å ha fiksa eit litt trøbblete vannopplegg set Einar seg ned i stova hos oss og slår av ein hyggeleg prat. Glade og fornøgde kryp vi til køys i det fantastiske sengetrekka. Lykke!!!

Dag 62: Gaukarvatnet - Nedre båttjønn

18 km
9 timer

Marita:
E du våken? Hører eg fra andre teltet. Ja...og ka i h...har skjedd med kroppen ila natten. Føler meg overkjørt av to lastebiler og en bulldoser denne natten. Vondt i låret, koffor det? Kanskje pga tryningen rundt store namsvatnet..kan det være en strekk? Eg kommer meg opp og starter og koke opp vann. Ååå eg kommer meg ikke ut av soveposen hører eg Elisabet si. Hæ? E du ikke ute av den enda? Tenker eg.....vel, bare bli liggende, eg e snart ferdig anyway. Eg høres kanskje litt irritert ut, det e ikke meningen, bare sliten. Åååå så snill du e! Jada...your time will come on a rainy day.... Pakkingen går sakte, hjernen går tregt, men til slutt e vi klare. Eg klarer ikke mer. Klumpen i magen vokser, eg drar luen nedover ansiktet. Herregud for en sippeguri! Eg prøver å få presset frem noe Cathrine Eikanger skrev til meg i mail, at uansett kor tøffe dagene ble så måtte vi ikke glemme å nyte naturen og dagene, det e nå vi e her. Det e bare så vanskelig nå. Vi snakker om gassen og ruten videre. Kanskje vi bør gå ned til Hattfjelldal i stedet. Vi får snakke om det i en pause. Eg går først, prøver å være positiv, eg ser på fjellene, de e jo fine...åååå for en møkka snø!!! Litt skare og man detter litt ned, og når man tror man har falt helt ned og skal ta neste skritt så detter man ned litt til. Det værste føre å gå på. Eg hater det. Eg elsker jo snø, og nå begynner eg å få et hat forhold til snø. Det kan ikke skje!!! Kordan skal eg da komme meg igjennom vinterene fremover? Eg drømmer om kajakk og luften av saltvann. Tenker at vi liksom e på tur på egne premisser. Akkuratt nå e vi kun på tur på naturen sine premisser. I snøen. Kordan kan vi være på tur litt mer på egne premisser igjen? Eg lurer på om eg noengang har vært så fysisk og mentalt sliten som eg e nå. Eg visste jo vi kom til å få tøffe dager, men ikke på denne måten. Vil eg hjem? Nei, eg vil fortsatt være på tur, bare ikke i snøen. Hmm...Vann!! Vi må ha vann. Eg har drukket en slurk vann i dag. Gaukarvatnet ser vi e litt åpent...men da må vi gå nedover og oppigjen. Orker ikke. Det finnes en elv lenger opp, vi prøver den, der finner vi overflate vann. Sol og singletføre. Så snø, sol, snø, sol. Vi må ha pause hver time for å orke å holde en viss fremdrift, men det går tregere nå enn tidligere. Vi bestemmer oss for å gå ned til Tipplingen, og gå Susendalen ned til Hattfjelldal. Kroppene og hodet trenger hvile. Strekket fra Susendalen til Umbukta kan vi gå neste sommer eller noe, når det ikke e snø. Da får vi en ukes hvile. Endelig tar vi en fornuftig beslutning på denne etappen. Motivasjonen stiger litt. Låret e vondt, eg småhalter. Elisabeth drar. Eg e takknemlig for at hun tar den jobben. Eg hiver innpå ibux, det funker ikke. Men e glad eg bare kan følge Elisabeth, og ikke måtte tenke på annet enn å sette ene foten forran den andre. Vi treffer på en same....kem e du spør eg. Vel, dere e på min eiendom så det e vel eg som skal spørre kem dere e. Haha oki den e grei. :-) han hadde sett sporene våre, og måtte sjekke ut...han trodde det var bjørnespor. Haha!!! Det passet jo dårlig i reinkalvingen. Vi prater litt og får et annet rute tips om vi skal ned til Hatfjelldal. Gå ned til Øyum i stedet. Det betyr at vi må oppigjen på fjellet, eg orker nesten ikke tanken. Prøver å tenke rasjonelt, ser på kartet, jo det e den beste løsningen. Men kor skal vi krysse elva? Den e jo ganske åpen. Tor, som han heter tar scooteren, kjører over elva et sted det ser noenlunde trygt ut. Vi kan spasere tørskodd over...takk!!! :-) Vi får tips om en hytte vi kan overnatte i som står åpen. Den e visst ganske falleferdig. Men kor ille kan det være tenker eg. Vi får høre om en som satte opp teltet inne i hytta. Hehe ok. Vi kommer fem til hytta, den mangler ytterdør og e ganske shabby! Men vi får ly for vinden. Vi fyrer i ovnen og håper den ikke detter fra hverandre. Bakplaten på ovnen er festet med ståltrå..... Vi snakker om å få sjekket snøforholdene fremover, kanskje det e en ide å få tilsendt skiene. En måned på truger er nok. Vi spiser og drikker cognac og shot. Vi setter opp teltene utenfor hytta. Teltene våre er en del koseligere enn hytta. :-) Eg e så glad vi snart skal hvile...

Elisabeth:
Herreguud det er umulig å kome seg ut av soveposen. Har jo sove i 11 timar, burde absolutt vere utkvilt og klar for ein ny dag, men nope. Trur lastebilane har kjørt over meg og i natt! Eg ligg å høyre på at Marita kokar opp vatn, IGJEN! huff, eg er håplaus. Får servert termosen inn i teltet og et frukosten i soveposen, er utruleg takknemlig. Etter ein kopp kruttkaffi går det litt bedre. Klar til å gå. Ser Marita har det tøfft, veit ikkje korleis eg skal muntre ho opp, det fins liksom ikkje noko positivt å sei. Eg skal iallefall gå først, det er det minste eg kan bidra med etter å ha hengt som eit slep bak ho i to dagar no. Eg bestemmer meg for å ta pause kvar time uansett. Vi må ete og drikke masse og då må vi berre stoppe ofte. Eg er veldig glad for at vi bestemte oss for å gå ned i Tipplingdalen, vil vekk frå høgfjellet og snøen. Fort! Det er ikkje fristande å gå opp på fjellet att slik samen, Tor, rådar oss til, men vi veit at vi absolutt bør stole på lokale kjentfolk så her er det berre å bite tenna saman. Det var heldigvis ikkje langt til hytta. Hehe... Vi må le.. Inn her hadde eg aldri gått om eg tilfeldigvis hadde labba forbi. Men å så gådt det er med ly for vinden og fyr i ovnen. Luksus! Ute snør og blese det. Brr! Vi held oss inne til det løyar. Det er fantastisk å legge seg i soveposen. Glad for at det blei telt og ikkje hytta med sengene som mest sannsynleg hadde rasa saman om vi hadde lagt oss oppi ;-)

Dag 61: Viermahytta - Gaukarvatnet

7 km
4 timar

Elisabeth sin dag:
Vi søv til klokka 10. Marita står opp, fyrer i ovnen, kokar opp vatn. Eg klarer ikkje kome meg ut av senga. Alt verkar, ryggen, beina, viljen! Ligg berre å ser på at Marita gjer klar frukosten. Ja.. Eg skal stå opp.. Føler meg skikkleg drit. Dårleg samvittighet for at Marita må gjere alt og eg berre ligg der utan å bidra. Tvingar meg ut av senga. Takknemlig for å ha fått ligge litt lenger. Et frukosten, vert kvalm, må berre legge meg igjen. Føler meg elendig og lei meg for at eg ikkje klarar å bidra. Skjønar ikkje kvifor kroppen streikar, føler meg som ei pingle! Drittkropp! Etter to ibux blir eg litt bedre, pakkar sekken tvingar kroppen ut av hytta. Skal klare det her. Veiret er fint, eg prøvar å nyte den fine naturen. Klarar det ikkje heilt. Melkesyra er tilbake og alt går i slow motion! Vi tek ei pause på ein lyngflekk. Har ikkje lyst å reise oss. Blir sittande nesten ein time! Vi snakkar om kor sitne vi er, begge er lei- skikkli lei snø og det her er ikkje kjekt lenger. Vi skjønar ikkje korleis vi skal klare 8 dagar til med snø, telt og vinter. Men vi må berre gå, vi kan ikkje snu, det er ikkje eit alternativ. Men det var godt å snakke om det, godt å vite at vi er einige om at det her ikkje er kjekt. Det er eigentleg fint å gå i dag, men vi har bestemt oss for ikkje gå langt. 14km.. Då vi er oppe ved det første vatnet etter Viermadalen, set vi oss på ein nydeleg og stor lyngflekk. Eg skal plastre eit gnagsår. Vi ser på kvarandre. Fin campingplass det her. Hmm.... Ska vi berre bli her spørr Marita? JA! Det vil eg veldig veldig gjerne. Marita sjekkar ut ein flekk litt lenger oppe. Den er perfekt. Flat og fin. Vi er gla for å kjenne på friheten igjen. Berre kunne stoppe og campe akkurat her. Det er jo slik vi vil ha det. Vi set opp telt og må smelte snø for å få vatn... Gassboksen er tom. Ups! Vi har ein liten i reserve, får kokt opp vatn og set oss i telta med lapskausen vår. Det er for surt og kaldt ute. Glad for varmeflaska i natt!

Marita sin dag:
Det kjennes ut som en lastebil har kjørt over meg ila natten, men eg må opp, vi må opp. Eg skjønner Elisabeth har det hakket værre enn meg, sier hun bare må ligge, eg kan fikse frokost. Frokosten smaker som mange andre dager: havregrøt. Eg e lei havregrøt. Det e frustrerende å se på at Elisabeth e så dårlig, fordi eg ikke kan gjøre noe. Spør om eg kan trykke på punkter som e vonde, massere? Nei, det skal gå bra sier hun. Eg e sliten, men tar ikke sjansen på å legge meg nedigjen, vet ikke om eg kommer eg oppigjen da. Eg spør Elisabeth om det e lurt å gå i dag? Ja, vi skal gå. Ja, vi må faktisk. Eg tenker at dette e ikke kjekt lenger, turen har blitt et race om å nå frem dit vi skal i tide. Oppover Viermadalen går det greit. Fjellene kommer til syne, og de e fine, men eg klarer ikke nyte øyeblikkene. Prøver å tenke positivt. Bjørkeskogen her e perfekt, trærne står langt fra hverandre. Lyngflekken har en perfekt stein på seg, ryggstøtte. Åå så digg. Hele kroppen kan slappe av. Eg speider utover Viermadalen. E så lei all snøen. Eg vil ha sommer. Eg sier eg trenger en dag kor eg ikke trenger å gjøre noe,bare sove og ikke måtte ta stilling til kompasskurs, rutevalg, pakking av sekk og panlegging av rute. Vi e enige om at vi trenger det begge to. Så koffor gjør vi det ikke? Koffor fortsetter vi å gå? Hjernen e for sliten til å tenke noe mer på det. Solen skinner når vi slår opp teltene, humørt stiger og vi koser oss på tur.....i et par timer. Vi legger oss kl 21. Eg ser kort på ruta videre. Det e mye opp og ned, lange etapper, bratte bakker. E disse bakkene forsvarlige å forsere nå med snøen? Og ka med gassen? Det e bare et par hytter på dette strekket. Går den siste lille gassboksen tom e vi uten mat. Klarer ikke tenke er på det heller. Får ta diskusjonen med Elisabeth i morgen. Eg lengter hjem, føler meg som en liten drittunge. Men å sitte hjemme i hagen til mamma og pappa og få servert mammas gode pastasalat og vin hadde vært digg. Eg får en klump i magen. Eg vil ned fra fjellet...

Dag 60: Store Namsvatnet - Viermahytta

20 km
11,5 timer

Turen igjennom Børgefjell ble den tøffeste til nå. Motivasjonen fikk seg en god knekk. I de neste tre blogginnleggene vil vi begge fortelle litt om kordan vi opplevde dagene, ka vi tenkte og følte underveis. Vi har snakket mye om dagene underveis og i etterkant, og e enige om at vi aldri har vært så fysisk og mentalt nedkjørte som da.  Dagene ble starten på et vendepunkt på turen. Et vendepunkt som førte til endring i rutevalg for å få tilbake motivasjonen for å være på tur. I tillegg fikk vi til tider kjenne på tålmodigheten og irritasjon ovenfor hverandre, helt typisk når begge to er så slitne at vi har mest lyst å legge oss ned, og bli liggende, lenge. Her kommer usminka versjoner av de tøffe dagene igjennom Børgefjell.

Marita sin dag:
En kaotisk morgen med regninger som må betales og andre hverdagssyssler man må ta stilling til før vi setter kursen videre nordover. Elisabeth må egentlig stille på noe oppmålingsgreier ifbm leiligheten...men e jo på tur og kan ikke stille. Fullmakt? Må det fikses? Ikke lett det heller....mannen på tlf sier at nei det trengs ikke...pjuh..vi kan dra. Vi tar taxi de 14 km på asfalt opp til Store Namsvatnet. Det e kun oss der. Igjen e vi alene i fjellheimen. Sekkene e tunge, mat for 10 dager,pluss ekstra snop vi kjøpte på ICA'en. Vi har fått vite at vi kan følge scooterspor ca 6 km til Storgollomsvannet. Det starter bra, scootersporene er en fryd å gå i, og eg har ingen melkesyre. Elisabeth er sikker på at taxisjåføren har sagt at scootersporene går helt til Viermahytten. Eg e helt uenig, eg er sikker på eg hørte det var til Storgollomsvannet. Elisabeth sier hun kanskje har drømt det. Ja kanskje, du drømmer jo så mye så du vet knapt ka som e drøm eller virkelighet. Og så påståelig du kan være, tenker eg. Scootersporene går mot storgollomsvannet, vi tenker jo at de kanskje bare har gått rundt en haug og videre vår retning. Eg ser noen andre scooterspor som går i retningen vi skal, eg e sikker på at nå går vi feil. Men orker ikke kverrulere. Orker heller ikke starte noe diskusjon når Elisabeth innser scootersporene går i feil retning. Ok, kompasskurs den veien. Eg går først, og herlighet så tungt det e å gå i denne snøen. Kordan kunne eg være rastløs tidligere i dag? Kroppen funger ikke. Vi finner igjen scootersporene og følger de. Så deler de seg...vi sjekker kartet. Skal vi gå over haugen eller rundt. Rundt e lurt, slippe oppoverbakker,vi kommer til en elv. Ka f? Vi kommer ikke over her!! Så vi den på kartet?? Vi sjekker! Så sløve vi blir når vi følger scooterspor. Vi vet jo ikke kor de har kjørt, vi vet bare selv kor vi skal og må forholde oss til det. Eg blir så forbanna. Tror Elisabeth merker det for hun tar føringen igjennom skogen og over haugen. Eg får litt dårlig samvittighet, og ber om unnskyldning. Eg var jo tross alt enig i veivalget vi gjorde. Vi er enige om at det er bare å få det ut. Vi ler. Pause. Vi sitter og ser utover vannet, det e så kort rett over.....og vi må helt rundt. Vi har trippeltsjekket kartet og lokalisert tre elver vi må krysse. Vi holder høyden til vi er over alle. Vi kommer til siste elva, den e nesten helt åpen, men vi går rett på en snøbro. Et tre er veltet over elva også, det må jo gå bra. Elisabeth har et litt mer reservert forhold til snøbroer enn meg så eg går først. Snøbroen holder.  Vi må over et parti som går litt ned og slakt oppigjen. Elisabeth har melkesyre og vil ikke gå oppover. Vi bestemmer oss for å holde høyden, men til slutt må eg ta et valg;  opp eller ned. Eg velger ned. Kan vi ikke gå opp? Sier Elisabeth. Opp? Men du vil jo ikke gå opp. Jo, eg vil ikke gå ned. What? I sta ville du ikke gå opp, nå vil du ikke gå ned, vanskelig å tilfredstille! Beklager, men Norge e ikke flatt! Eg blir gående å tenke, vi går opp disse høydemeterne, hadde vi gått ned og opp hadde det blitt samme antall høydemeter opp. Whatever, bare gå der Elisabeth vil. Vi nærmer oss en elv med bro. Elisabeth vil gå ned til elva og følge elva til vi kommer til broen. Nei, sier eg, vi skal ikke gå ned før vi ser noen bro. Da risikerer vi å måtte vade over noen småelver, og det e ikke gitt at det e flatt nede ved elva. Vi finner broen, krysser og setter oss ned. Klokken er 22. Vi har gått i 9 timer. Er det smart av oss og fortsette, spør eg. Nei, mest sannsynlig ikke,  men hytten frister. Vi vet vi kommer til å være slitne i morgen så da er hytte best. Det e jo bare 4,5 km, og vi e forberedt på å bruke to timer. Eg ser skrenten som går mot elva, eg tviler på at det e lurt å gå der. Men vi skal jo prøve å unngå alle oppover bakker så da e det bare å gå bortover. I det vi går tenker eg at det var en stor feil, vi skulle campet her og fått hvile. Koffor gjør vi dette gang på gang? Vi vet konsekvensene. Hodet er for sløvt til å tenke mer, det e bare å gå. Se der ja, tenker eg, skrenten går rett ned i elva og vi må over. Eg visste det, sier eg. Eg e ikke blid nå. Elisabeth går først og finner igjen myrene etterhvert, de e enklest og følge.  Vi kommer innpå scootersporene igjen, så deler de seg. Opp eller ned, spør Elisabeth. Opp, svarer eg, men du trenger ikke følge sporene, bare gå rett frem og rett til høyre for det treet...du vet, scooteren kan ikke kjøre igjennom treeet. Men Elisabeth følger scootersporene oppover....koffor? Hun e ikke blid nå. Eg lar henne gå. Prøver å fokusere på de fine fargene på himmelen og fjellene rundt meg. Elisabeth går på tryne ned en bakke, men det gikk bra. Eg får en forklaring på frustrasjonsutblåsningen, det e helt i orden. Kl 00:20 kommer vi til hytten. Spiser mat og drikker te. Det er lyst. Kl halv 2 krabber vi i soveposene. Eg blir liggende å tenke, og innser at eg koser meg ikke på tur lenger.

Elisabeth sin dag:
Det var hardt å kome seg ut av senga. Ute snør det... Æsj! Det er jo snart juni, kvar er våren? Ok, vi er jo langt nord, og på fjellet... Skjønnar jo at våren ikkje er like tidleg som heime... Ver positiv. Snart! Snart kjem våren! Tolmodighet er stikkordet. Eg motar meg opp, pakkar sakene. Vi er klare. Det er jo "berre" 19km rundt detta vatnet, og eg trur taxisjåføren i går sa at det var scooterspor rundt heile vatnet... Håpar eg ikkje har drøymt det. ;-) Vi er aleine på fjellet igjen. Får sekken på ryggen, shit! Den er sjukt tung. Melkesyra melder seg etter få skritt, eg går fremst og bestemmer farten, det går ikkje fort. Digg å gå i scooterspor... Håpe håpe dei viser veg rundt vatnet. Marita er skeptisk, ho trur ikkje på meg... Eg stolar ikkje heilt på meg sjølv heller, men eg vil så gjerne at det skal vere sant, så står hardnakka på mitt. Endeleg oppe på første topp. Vi pausar i lyngen. Kroppen verker, det er så sjukt ilt å gå oppover. Men vi må berre fortsette. Dagen minner meg om turen frå Rondvassbu til Dørålseter.. Ikkje bra. Merkar at eg hatar snøen meir og meir.. Eg vil ikkje hate snø, men no gjer eg det. Prøvar å vere i godt humør, vil ikkje lage dårleg stemning, og eg veit at Marita har det like jævli. Vi følger scooterspora, eg tenker at detta er litt idiotisk, vi burde berre følgt den ruta vi hadde tenkt, men Marita går fremst og føl scooterspora.. I kryssa spør ho meg kvar vi skal gå.. Idiotisk som eg er peikar eg på det som ikkje går oppover... Sjølv om ei lita stemme inni meg seier at vi burde valgt det andre, men kroppen vil ikkje oppover. Så må vi ta konsekvensane.. Spora fører oss heilt feil veg. Ok. Vi tek kompasskurs mot vatnet, eg merkar at Marita er litt irritert. Shit. Eg får ta over føringa, få oss på riktig spor igjen. No droppar vi dei domme scooterspora, at vi aldri lærer? Har vi lært no? Vi går opp opp opp... Ei pause i lyngen. Herlighet, hytta er berre rett over på andre sida av vatnet... Marita går framme og trakkar spor, eg klarer ikkje halde følge, prøvar å halde motet oppe med å nynne på barnesangar. Lille tambur...lalaaa... Oj.. Uforsiktig kvelvar eg rett i bakken.. På sida.. Hjelp eg klarer ikkje bevege meg.. Og Marita er laaangt der framme. Ein stk kraftanstrengelse.. Kjem meg over på magen og til slutt på beina igjen. Ler. Herlighet! Marita ventar på ein bakketopp. Ho har lokalisert ein trygg veg over elva.. Trygg? Eg er som vanleg skeptisk til snøbruer, men Marita går først medan eg står med hjertet i halsen og håpar eg slepp å måtte redde ho frå den brusande elva. Det går sjølvsagt bra. Og eg føl etter. Pjuhh!
Marita går fortsatt framme og eg kjem dinglande nokre hundre meter bak. Eg skjønnar ikkje kvifor beina ikkje klarer å gå fortare, lurer på kvifor eg er så sliten? Kvifor føles dette verre enn dagen til dørålseter? Det er sjølvsagt det mentale, dei første vekene på truger var planlagt og vi var forbredt på det, men no, no har vi gått ein mnd på truger og det er meir snø enn nokon gang. Vi innser at vi mest sannsynleg må gå på truger nokre veker til, klarer vi det? Det er ikkje kosleg lenger, ikkje kjekt, klompen i halsen er stor og tårene pressar på. Vi skulle jo kose oss på tur. Kvar er det blitt av kosen? Eg ser at Marita har tenkt å gå ned ein i ein liten dal... Vi må oppatt på andre sida, eg spørr om vi ikkje heller kan gå opp. Idet vi går opp innser eg at det kanskje ikkje var så smart. Men den bakken på andre sida av dalen såg verre ut. Herlighet. Marita du måkje høyre på meg, eg tek ikkje nokre gode val når eg er slik som no. Eg skulle sagt det, men held kjeft. Føler at viss eg opnar kjeften byrjar eg berre å grine. Herregud kva er det som er gale med meg. Endeleg finn vi brua. Vi burde campe her. Eg veit det, og Marita veit det. Men vi VIL til den hytta. Av ein eller annen grunn går vi langs elva nedover. Eg tenker at det kanskje ikkje er så lurt, men no skal eg slutte å blande meg. Marita skal få finne vegen. Åhh.. Eit skar. Vi må opp. Marita virkar ganske irritert, eg er og irritert. Eg tek over. Merkar krefter eg ikkje trudde eg hadde. Klatrar opp, leitar fram ein farbar veg mylla trea og ut på myrene. Går så fort eg klarer, no må vi snart kome til hytta. Skjønar ikkje korleis eg klarer å gå so fort. Trur det er sinne, eg er sint på kroppen som ikkje virkar, og der kjenner eg søren meg eit gnagsår, nei to! Som er på gang! Grrr! Marita merkar nok at eg er sint. Eg berre går! No skal eg finne den siste brua og hytta! Skjønnar at eg må be om unnskyldning for raseriannfallet. Stoppar opp. Vi ser elva. Eg må le litt av meg sjøl, Marita er forståelsesfull. Det er jo ikkje ho eg er sint på.
Det går litt bedre, ned ein bakke... Rett på trynet.. Deisar panna i snøen som er blitt skare. Au. Marita hjelper meg opp, vi ler. Og der er brua. Stuptrøtte stappar vi i oss mat midt på natta. Og rett i seng. Eg tenker, no er eg lei. Dritt lei!!!

Dag 58 - 59: Hviledag Nordli / Nordli - Røyrvik

Søndag kunne vi endelig sove lenge, så koffor ikke våkne 8.15! Jaja en time lenger enn vi har gjort de siste dagene, og vi e sikkert uthvilte siden vi våknet så tidlig. Kroppene kjennes uforskamma bra ut, jøss, all pizzaen og snopet i går gjorde nok kroppene godt. Astrid banker på døra og kommer med fire ferske ørreter som sønnen hennes, Reidar Monsen, dro opp med garn denne morgenen. Åååå tusen takk! Vi tar med oss frokosten ut i solen; brød, egg, brunost, leverpostei, flykræsj (makrell i tomat) , juice, yt og trakta kaffe!!! Trakta kaffe e så luksus, og vi drikker en haug med kopper hver. Vi slenger oss ned på liggeunderlagene, blogger litt og slapper av før dama som jobber på expert butikken kommer med depotet vårt på døra. Dette hadde Astrid ordnet. Selv om det e pinse så ytes det her service, noe vi setter stor pris på. Vi gidder egentlig ikke tenke på å se på depotet nå helt til Marita kommer på at mamma hadde sagt noe om å legge oppi bursdag gave. Det e jo ganske uaktuelt å vente til 5 juni med å åpne. Ny singlet, smågodt, pastasaus og shot på plass. Shot? Oj! Moren til Elisabeth har sendt hjemmelaga spekepølse og cognac, vi e reddet! For oss oppleves dette som bursdag og julaften på samme dag. Vi tar en tur bort til bensinstasjonen og få hjelp med å finne transport til Røyrvik. Det tar oss 3 dager å gå langs vei til Røyrvik, noe vi verken har lyst å utsette kroppene våre for nå, eller tid til. Vi har noen dager å gå på, men de sparer vi heller til vi er lenger nord og på fjellet, vi e knapt halvveis.  Transport ja! Dere kan ta tilbringer transport til Grong, tog fra Grong til Namsskogan og tilbringertransport fra Namsskogsn til Røyrvik. Tilbringertransport=booke taxi 6 timer før man trenger den og betale busspris for strekningen taxien kjører. Perfekt ordning. Middagen inntas på Li'verten før vi tusler tilbake til den søte røde hytten vår. Litt telefonsamtaler og bloggings før vi får somlet oss i seng rundt midnatt eller noe.

I dag våknet vi kl 9.30! Det blåste, litt sol, plutselig kommer det sludd, så sol igjen. Typisk bergens vær, så dette e vi jo vant til. ;-) jada vi vet dere har hatt sol sommer lenge nå! :-) Frokosten inntas innendørs, og siden vi husker ekstremt dårlig lager vi liste over ting som må gjøres i dag. Booke overnatting i Røyrvik, sjekke om vi kan komme oss over Store Namsvatn med båt, blogge, pakke, gratulere mammaen til marita med bursdagen. Gratulerer med dagen mamma!!! :-) Pjuuu, så masse å gjøre. Vi går igjennom ruta, ok  det ser overkommelig ut. Elisabeth booker overnatting på Røyrvik mens Marita tar en tur opp til Astrid. Ene sønnen i huset som er hjemme på pinseferie kjenner han som har båt transporten. Han ringer og sjekker. Is på vannet ja, regulert, ikke gå over der. Vi har jo sett kordan vannene andre steder i området ser ut så at det var islagt var vi ganske sikker på. Alternativt er å gå opp fra Leppikvatnet på svensk side. Men vi kan jo bare ringe samene og spørre om tips. Vi får telefon nummeret til Algot Joma, som skal være en hyggelig same som kan gi gode råd. Ehhh han snakker norsk, spør marita forsiktig? Eg kan liksom ikke samisk. Vi ler. Marita takker for hjelpen, og tenker at om alle mennesker hadde vært så snille og hjelpsomme som de er på plassen Nordli så hadde det ikke vært noe elendighet i verden. Algot kan fortelle at det er fult mulig å gå rundt vannet, det er scooter spor vi kan følge. Han forklarer kor bruene e, kor Virmahytten ligger når vi kommer rundt vannet, den e åpen og vi kan sove der. Helt greit siden det er meldt minus grader.... Vi får noen rutetips videre før vi takker så mye for hjelpen, igjen. Vi pakker oss ut av hytten, sier hadet til Astrid, og setter oss i taxien. En times kjøring til Grong. I det vi kommer inn i Grong sentrum er alt grønt, blader på trærne og skikkelig sommer. Er det sånn det ser ut her nede i lavlandet.... På toget e det masse folk. Vi kan ikke huske sist vi satt så tett på så masse folk. Elisabeth lurer på ka elv vi ser. Eg vet ikke, svarer Marita. Åååå du e jo mitt orakel og må svare på spørsmålene eg har, påstår Elisabeth. Ja, eg svarer jo på spørsmålet ditt, svaret er; eg vet ikke. Marita har fokus på fjellene i det fjerne. Tidligere i dag var vi spente og smånervøse på ka som venter, men nå skal det bli fint å komme seg til fjells igjen og hilse på nye fjell, de e sikkert litt ensomme...det e ikke akkurat masse folk i fjellet nå!  Høytaleren forteller oss at Namsskogan e neste stopp, og der står taxien klar. Vi fyller opp ca hele bilen med bagasje...oj skal det være med en dame til....akkuratt plass til hennes bagasje. :-) Jo høyere vi kommer jo mer snø blir det. Taxisjåføren forteller at det e en seig vinter i år....og alle andre vi snakker med sier at det e mer snø enn normalt. Jepp, det blir truger en stund til.  Vi kommer til Limingen gjestehus, får mat og øl, og som vanlig superhyggelig service! I morgen går turen videre, Børgefjell og Hattfjelldal står får tur. 7 juni er planen å være på Umbukta fjellstue, der venter besøk og to hviledager. :-)